Det hjertet er fullt av, det taler munnen. På blogger og hjemmesider kommer hjertesakene tydelig frem. Når vi er forelsket handler alt om kjæresten. Når vi er enslige handler ofte alt om ”meg”, mine aktiviteter, interesser og idoler.
Hva sitter vi så igjen med etter å ha lest menighetens hjemmeside? Begeistring over en vidunderlig Frelser? Eller undring over en kristelig institusjons ”markedsføring” av seg selv, sine aktiviteter, interesser og ”idoler”?
Paradoksalt nok leder menigheters egenmarkedsføring til selvutslettelse. Jesus presiserer i Matt. 10:39 at: ”den som finner sitt liv skal miste det”. Den vestlige menighets generasjonskløft beviser dessverre at den over lang tid har drevet med slik ”selvrealisering”.
Salige er de ”fattige i ånden” - de realiserer Jesus Kristus som Herre i sitt liv. Når menighetens hovedsak blir ”menigheten”, banker kanskje Jesus på Sin egen dør uten å slippe inn slik Han beskriver i Åp. 3:14-22. Det er vel ikke en ”fattig” menighet som markedsfører seg selv, sin teologi, sine aktiviteter, sakramenter, misjonsmodeller, doktriner, tradisjoner, apostler, talenter, kirkebygninger, strategier og hierarkier? Menigheter som anbefaler sine prester, pastorer, profeter og paver etc., nesten som om de var ”mellommenn” til Gud!
Den institusjonaliserte menighets dilemma er at den er ”rik” på selvhevdelse, men ”fattig” på medlemmer og penger. Alltid for få ekvivalenter (medlemmer) i kirkebenkene – alltid for lite penger i kassa. Penger er alt, ingen penger - ingen ”menighet”.
Med spørsmålet: ”Hvilken menighet tilhører du?”, setter de institusjonelle hverandre i bås. Vi er katolikker eller protestanter, medlemmer i sentralstyrte eller desentraliserte kirker. Vi er gjenfødte kristne, ”navnekristne” - evangeliske eller liberale. Vi er ”fariseere” eller ”saddukeere”, karismatikere eller ikke-karismatikere, økumeniske eller sekteristiske. Vi er ”fulltidskristne” eller i profant arbeid, pinsevenner, Smiths venner eller Luthers venner. Vi roser Rosenius eller Hauge.
Den nytestamentlige menighet (gr. ekklesia) markedsførte aldri seg selv. Hierarkiet i menigheten bestod i en omvendt pyramide hvor karrierestigen gikk nedover. De ”største” stod nederst og ”løftet” alle andre mot Gud. Dette hierarkiprinsipp presentert i blant annet Lukas 22: 24-27, praktiserte Jesus døgnet rundt uten lønn. Hans kirke var organisk, bestående av levende mennesker overgitt til den levende Gud 24timer i døgnet.
Med hvem sin tillatelse har vi redusert kirken til døde aktivitetssentre av tre eller stein som vi ”burde gå på møter i”? Tror vi at vi kan komme eller gå til Guds levende menighet slik man kommer og går til en fotballkamp eller en klubb? Ingen kan gå inn i Jesu menighet! Det er fortsatt Herren som legger alle frelste til Sin menighet slik beskrevet i Apg. 2:47. Det handler om Gudsrelasjon, og det skjer uansett om vi går på ”institusjonelle” møter eller ikke.
En bibelsk kirke er et fellesskap! Begrepet ”kirkemedlemskap” er derfor ubibelsk. Det er kjettersk å redusere Kristi menighet til registre over mennesker som er underlagt institusjonens ytre ”skinn” av gudsfrykt (2 Tim. 3:5). En slik ”skinnhellighet” er en religiøs avlat som aldri vil holde mål foran Gud.
Den beundringsverdige katolikken Martin Luther hadde allerede for 500 år siden klarhet i at frelsen ikke er i kirken, men ”i Jesus Kristus alene”. Jesus presiserer i Joh. 5:39-40 at det er en livsviktig forskjell mellom å kjenne Herrens bok, og å kjenne bokens Herre. På samme måte ”markedsførte” Luther ikke Herrens menighet, men menighetens Herre. Han var kraftig grepet av kirkens Herre! Derfor forvandlet han kirken - og Europa mer enn noen profane, militære eller religiøse ledere i ettertiden.
Realiteten er at alle som følger Jesus ”er” Hans menighet uavhengig av møtested, møtefrekvens eller ”institusjonstilhørighet”. Vi tilhører ikke menigheten – vi ”er” menighet (ref. NT) fordi vi tilhører Kristus. På 1700-tallet så metodisten John Wesley for seg at det i himmelen verken er metodister, katolikker eller lutheranere - men slike som elsker Kristus! Jesus presiserte i Joh. 17:3: ”Og dette er det evige liv, at de kjenner Deg, den eneste sanne Gud, og Ham du har sendt, Jesus Kristus”.
Er vi alt for betatt av ”gavepapiret” - ”kirken, frelsen og himmelen”?
Den evangeliske Gave er: Jesus Kristus! Kjenner vi Ham?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar