Wealth might be your master and you might be a gentile if you are eagerly seeking these “blessings” (Mt.6:24, Mt.6:32):
- More money.
- A good title or a job with high wages.
- A big loan that enables you to live your life according to your own dreams, getting all the wealth you think you need 20 or 30 years before you really afford it.
- Healing from some physical sickness while your spirit is dying from multiple spiritual diseases.
If God is your Master (Mt5:3-12):
- He has BLESSED you when your spirit is so poor that nothing or no one except Jesus may satisfy you – the heavenly Kingdom and its power is yours!
- He has BLESSED you when you mourn because of all the spiritual death around you – you shall be comforted!
- He has BLESSED you when you are humble, meek and mild – you shall inherit the land that God has promised!
- He has BLESSED you when you feel like thirsting and starving until you get into deep fellowship with Jesus – you will be filled with Him and His righteousness!
- He has BLESSED you when you are kind and merciful like Jesus – God will be kind and merciful to you!
- He has BLESSED you when your inside world is right with Jesus – you shall see the Lord and be transformed by His glory!
- He has BLESSED you when you create peace by getting into position with Jesus as your Head – You shall be named among the sons of God!
- God BLESSES you when people mock you and persecute you and lie about you and say all sorts of evil things against you because you are followers of Jesus - Be happy about it! - Be very glad! For a great reward awaits you in heaven. This is the proof that you are on the right track!
Seek first His Kingdom and His righteousness and all these things will be added to you!
Who is BLESSING you my friend? God or wealth?
Jesus bless you!
onsdag 3. november 2010
Hva forkynner vi?
Vi kristne sitter på stor kunnskap og vi har de beste argumentene. Vi kan enkelt vinne enhver debatt, men vi har ikke klart i å vinne våre naboers hjerter. Våre ord er uten kraft. Vi har vår kilde i kunnskapen om Gud og ikke i Den Levende Gud. Allikevel har vi igjen muligheten til å forklare det gode budskapet om hvem Herren er, uten ord men med kraft.
Alle som kaller seg kristne er i «fulltidstjeneste for Herren». Vi vitner og forkynner vår tro 24 timer i døgnet enten vi vil det eller ikke. Våre liv forkynner for omverdenen om vår tro og vårt håp uten at vi trenger å si et eneste ord. Livet er som kjent menneskenes lys.
Men hva forkynner vi egentlig?
Når vi forsøker å gi andre skylden for noe, vitner vi om vår egen prektighet og selvrettferdighet. Skilsmisser, noe som ca 50% av oss har vært gjennom, forkynner at Gud ikke er trofast og kjærlig. Hvis vi forsvarer oss selv, forkynner vi vår selvopptatthet og frykt for å bli såret. Blir vi såret, forkynner vi at vi fortsatt lever «det gamle liv», for den som er korsfestet med Kristus kan ikke lenger bli såret. Han er død, og den usårbare Kristus lever i ham. Hvis kvinnen bestemmer over mannen, forkynner vi at menigheten er større enn menighetens Herre. Går vi til psykolog, vitner vi om at vi stoler mer på menneskekunnskap enn på Gud. Hvis vi lever et liv i angst, forkynner vi til omverden at vi ikke stoler på vår Herre. Er vi bitre og ikke kommer over skuffelser, viser vi verden at vi har null tillit til Gud. Når vi går rundt med begjær i tankene, vitner vi om at våre kjødelige lyster går foran ektefelle og Gud.
Alt dette er helt greit for vår Herre og frelser. Han er vant til å skifte bleier på oss «åndelige spedbarn». Men det kommer en dag etter årevis med bleieskift da vår Far sier stopp. For at vi skal komme oss videre lar Han oss forsøke å rydde opp i dritten selv. Det er da vi har muligheten til å ydmyke oss selv og vokse i modenhet og autoritet. Da bytter vi ut «jeg vil ha mer» - bønnene mot bønner om hellighet, Guds vilje og Hans rike. En dag skal vårt land se hellige Guds krigere kledd i Herrens fulle rustning vinne seier på seier mot ondskapen. Da vil mange frykte og ære Herren.
Alle som kaller seg kristne er i «fulltidstjeneste for Herren». Vi vitner og forkynner vår tro 24 timer i døgnet enten vi vil det eller ikke. Våre liv forkynner for omverdenen om vår tro og vårt håp uten at vi trenger å si et eneste ord. Livet er som kjent menneskenes lys.
Men hva forkynner vi egentlig?
Når vi forsøker å gi andre skylden for noe, vitner vi om vår egen prektighet og selvrettferdighet. Skilsmisser, noe som ca 50% av oss har vært gjennom, forkynner at Gud ikke er trofast og kjærlig. Hvis vi forsvarer oss selv, forkynner vi vår selvopptatthet og frykt for å bli såret. Blir vi såret, forkynner vi at vi fortsatt lever «det gamle liv», for den som er korsfestet med Kristus kan ikke lenger bli såret. Han er død, og den usårbare Kristus lever i ham. Hvis kvinnen bestemmer over mannen, forkynner vi at menigheten er større enn menighetens Herre. Går vi til psykolog, vitner vi om at vi stoler mer på menneskekunnskap enn på Gud. Hvis vi lever et liv i angst, forkynner vi til omverden at vi ikke stoler på vår Herre. Er vi bitre og ikke kommer over skuffelser, viser vi verden at vi har null tillit til Gud. Når vi går rundt med begjær i tankene, vitner vi om at våre kjødelige lyster går foran ektefelle og Gud.
Alt dette er helt greit for vår Herre og frelser. Han er vant til å skifte bleier på oss «åndelige spedbarn». Men det kommer en dag etter årevis med bleieskift da vår Far sier stopp. For at vi skal komme oss videre lar Han oss forsøke å rydde opp i dritten selv. Det er da vi har muligheten til å ydmyke oss selv og vokse i modenhet og autoritet. Da bytter vi ut «jeg vil ha mer» - bønnene mot bønner om hellighet, Guds vilje og Hans rike. En dag skal vårt land se hellige Guds krigere kledd i Herrens fulle rustning vinne seier på seier mot ondskapen. Da vil mange frykte og ære Herren.
Merking
Er det ikke slik at mange allerede går rundt med det Bibelen kaller dyrets merke?
Iblant sier man at et menneske er merket for livet etter en rystende opplevelse. Å være merket for livet betyr ikke at man får en etikett, eller merke klistret på seg. Når bibelen taler om dyrets merke så betyr det på samme måte ikke nødvendigvis et visuelt merke. Dyrets merke på pannen kan bety at man har latt sin tenkemåte formes etter dyrets tenkemåte. Dyrets merke på hånden kan bety at man bruker sine hender i dyrets tjeneste. Man er da merket av de antikristelige handlingene man utfører.
Mange humanister, sosialister, idealister, pasifister, kristne med flere går idag rundt med et merke (tenkemåte) på pannen. De har en sterk tro på menneskehetens evner til å klare seg selv uten Gud. En lignende arroganse og innbilskhet hos en engel som het Lucifer 'lysbæreren' fikk vår Herre til å forvise ham til mørket for evig. Kanskje Paulus forslag om å ta hver tanke til fange i lydighet under Kristus er like aktuelt i humanismens høyborg Norge idag som i Korint for 2000 år siden.
Iblant sier man at et menneske er merket for livet etter en rystende opplevelse. Å være merket for livet betyr ikke at man får en etikett, eller merke klistret på seg. Når bibelen taler om dyrets merke så betyr det på samme måte ikke nødvendigvis et visuelt merke. Dyrets merke på pannen kan bety at man har latt sin tenkemåte formes etter dyrets tenkemåte. Dyrets merke på hånden kan bety at man bruker sine hender i dyrets tjeneste. Man er da merket av de antikristelige handlingene man utfører.
Mange humanister, sosialister, idealister, pasifister, kristne med flere går idag rundt med et merke (tenkemåte) på pannen. De har en sterk tro på menneskehetens evner til å klare seg selv uten Gud. En lignende arroganse og innbilskhet hos en engel som het Lucifer 'lysbæreren' fikk vår Herre til å forvise ham til mørket for evig. Kanskje Paulus forslag om å ta hver tanke til fange i lydighet under Kristus er like aktuelt i humanismens høyborg Norge idag som i Korint for 2000 år siden.
Vårt indre liv med Gud
Vi kristne venter på Fredsfyrsten som beskrives i Jesaja 11. Ifølge bibelteksten vil Han ikke dømme oss etter hva øynene ser eller hva ørene hører, men Han dømmer rettferdig. "Rett jøde er ikke den som er jøde i det ytre", jøde er den som er jøde i det indre. Dette konstaterte apostelen Paulus i Rom 2,28a og 29a. Slik er det også med oss bibeltro, voksendøpte, tungetalende kristne. "Rett troende er ikke den som er troende i det ytre, troende er den som tror i sitt indre" ville vi sagt.
Hvis vi ikke er opptatt av det ytre, men har et indre trosliv med vår Herre, hvordan kan det da komme seg at vi vurderer nesten utelukkende etter det ytre? Evangelister som samler hundretusener på sine møter i Afrika, hyrder, småprofeter og sauer i små menigheter i Norden, de fleste bedømmer etter det ytre. De er nødt til å bedømme etter ytre audiovisuelle (se og hørbare) kriterier fordi de ikke er i stand til å bedømme i ånden. Smil fromt og skryt av prekenen når du møter en kjent trospredikant, og han velsigner deg fordi han allerede er overbevist om at du er frelst og har det åndelig bra. Bryt noen tabuer, lys inn i mørket, si sannheten om den elendige prekenen hans og fortell ham at den ikke vil hjelpe de syke og slitne "sauene" hans. Da vil han tro at du trenger frelse. For noen år siden førte min ekstreme selvopptatthet meg inn i en dyp depresjon. Under depresjonen kunne jeg lett overbevise enhver karismatiker om at mitt trosliv var på topp bare ved å ta på meg et smilefjes og late som jeg var lykkelig.
Vårt kristenliv bør ikke være et skuespill der vi er nødt til å ta på oss forskjellige religiøse masker og agere på en spesiell måte for å motta menneskers bekreftelse. Lykke og velsignelse bør heller ikke være vårt mål. Enhver troendes mål bør være å daglig dø fra sin egen og menighetens religiøsitet og slik integreres med Herren. Vårt mål bør være å motta den fred som overgår all forstand og derved se Fredens Gud knuse satan under Sine føtter. Det handler ikke om oss, det handler om Ham. Vi kan møte opp på hvert eneste kristent stevne, smile, snakke, be, synge og profetere i tunger på "den rette måten" og allikevel være langt fra Herren i våre hjerter. Vi kan slite tungt med å ofre ti prosent til menigheten uten å kjenne friheten ved å ofre 100 prosent til Herren.
Åndens frukt er ikke religiøst strev og arbeid. Det handler ikke om å "frelse" flest mulig mennesker. Vi kan ikke frelse noen, det er Herren som frelser. Hvis vi prøver å frelse noen selv, skaper vi i beste fall proselytter eller satans barn dobbelt verre enn oss selv, som Jesus uttrykte det. Den frukten som Herren etterspør i våre liv er av åndelig art, slik beskrevet i Galaterbrevet. Av alt det religiøse strev vi lester på hverandre i våre menigheter, vil nesten ingenting tåle den Herrens ild vi venter på. Herren har allerede tent frihetens ild i våre hjerter og den vil brenne til det ikke er noe igjen av våre gamle liv. Åndens frukt derimot brenner ikke, den er edel, evig og vokser automatisk frem fra vårt indre. Den beste frukten kommer etter kulde, tørke og beskjæring. Vi trenger aldri frykte at vi bærer for lite frukt, derimot bør vi frykte hvis vi aldri opplever Herrens tukt. Tukt er veien til frukt, for Gud beskjærer hvert tre som gir frukt og tukter hvert barn Han har kjær. Herren vil fremtre sterkere i vårt indre når vi korsfester vår tro på mennesker og de ytre omstendighetene.
Hvis vi ikke er opptatt av det ytre, men har et indre trosliv med vår Herre, hvordan kan det da komme seg at vi vurderer nesten utelukkende etter det ytre? Evangelister som samler hundretusener på sine møter i Afrika, hyrder, småprofeter og sauer i små menigheter i Norden, de fleste bedømmer etter det ytre. De er nødt til å bedømme etter ytre audiovisuelle (se og hørbare) kriterier fordi de ikke er i stand til å bedømme i ånden. Smil fromt og skryt av prekenen når du møter en kjent trospredikant, og han velsigner deg fordi han allerede er overbevist om at du er frelst og har det åndelig bra. Bryt noen tabuer, lys inn i mørket, si sannheten om den elendige prekenen hans og fortell ham at den ikke vil hjelpe de syke og slitne "sauene" hans. Da vil han tro at du trenger frelse. For noen år siden førte min ekstreme selvopptatthet meg inn i en dyp depresjon. Under depresjonen kunne jeg lett overbevise enhver karismatiker om at mitt trosliv var på topp bare ved å ta på meg et smilefjes og late som jeg var lykkelig.
Vårt kristenliv bør ikke være et skuespill der vi er nødt til å ta på oss forskjellige religiøse masker og agere på en spesiell måte for å motta menneskers bekreftelse. Lykke og velsignelse bør heller ikke være vårt mål. Enhver troendes mål bør være å daglig dø fra sin egen og menighetens religiøsitet og slik integreres med Herren. Vårt mål bør være å motta den fred som overgår all forstand og derved se Fredens Gud knuse satan under Sine føtter. Det handler ikke om oss, det handler om Ham. Vi kan møte opp på hvert eneste kristent stevne, smile, snakke, be, synge og profetere i tunger på "den rette måten" og allikevel være langt fra Herren i våre hjerter. Vi kan slite tungt med å ofre ti prosent til menigheten uten å kjenne friheten ved å ofre 100 prosent til Herren.
Åndens frukt er ikke religiøst strev og arbeid. Det handler ikke om å "frelse" flest mulig mennesker. Vi kan ikke frelse noen, det er Herren som frelser. Hvis vi prøver å frelse noen selv, skaper vi i beste fall proselytter eller satans barn dobbelt verre enn oss selv, som Jesus uttrykte det. Den frukten som Herren etterspør i våre liv er av åndelig art, slik beskrevet i Galaterbrevet. Av alt det religiøse strev vi lester på hverandre i våre menigheter, vil nesten ingenting tåle den Herrens ild vi venter på. Herren har allerede tent frihetens ild i våre hjerter og den vil brenne til det ikke er noe igjen av våre gamle liv. Åndens frukt derimot brenner ikke, den er edel, evig og vokser automatisk frem fra vårt indre. Den beste frukten kommer etter kulde, tørke og beskjæring. Vi trenger aldri frykte at vi bærer for lite frukt, derimot bør vi frykte hvis vi aldri opplever Herrens tukt. Tukt er veien til frukt, for Gud beskjærer hvert tre som gir frukt og tukter hvert barn Han har kjær. Herren vil fremtre sterkere i vårt indre når vi korsfester vår tro på mennesker og de ytre omstendighetene.
ØKONOMISK TAKTIKK
Da kvinnen begynte å jobbe utenfor familien økte ikke velstanden. Det som derimot økte var aborttallene, skilsmisseratene, kreft-tallene, utbrendtheten og skatteåket. Vi høster nå stadig frukt av dette gigantiske «velferds»-eksperimentet som begynte på 70-tallet. Den beske frukten hittil består av ca 500 000 drepte samfunnsborgere(abort), 50% skilsmisser (selv blant kristne), opprørske barn, depresjoner, utbrenthet og lovløshet.
For å bøte på skadene toinntekts-familien genererer, belastes vi med et skattetrykk uten historisk sidestykke. Foruten personskatten betaler vi skatt på forbruk som moms, miljøskatter og bilavgifter for å nevne noen. Slår vi sammen alle skatter, finner vi at gjennomsnittsnordmannen betaler 60-70% av inntekten sin i skatter og avgifter til stat og kommune.
Kristus derimot krever at vi oppgir 100% av alt vi eier (Luk 14:33) hvis vi vil følge Ham og ta del i Hans rike. Vær derfor for eksempel beredt på å kaste ut TV:n. Vær beredt på å oppgi 50% av familiens inntekt ved å la hustruen jobbe "ulønnet" hjemme. Vær beredt på å oppgi ferier, feiring, underholdning, spisevaner, jobb, rykte, og muligheten til å kjøpe drømmeboligen/bilen etc. Vær forberedt på å investere mer tid i "lønnkammeret" - mer tid til familie, venner, bibellesning, bønn etc.
Vær forberedt på harmoni, fred og overnaturlig kjærlighet i et ekteskap hvor man har oppgitt alt - hvor Jesus er nr EN. Vær forberedt på harmoniske, friske barn. Vær forberedt på stor glede og økende trengsel. Vær forberedt på at ufred, frykt og stress gradvis forsvinner. Vær forberedt på å be mindre og mindre for egne behov, og mer og mer om at Guds vilje skal skje og Hans rikes skal komme. Vær forberedt på å: "få alt det DERE trenger før dere ber".
Og slik Herren konstaterte i Lukas 16,11 så vil han ikke betro oss virkelige (åndelige) verdier før vi forvalter penger riktig. Å ukritisk gi penger til ting som føles godt og kristelig er ikke bare ubibelsk, det er naivt sløseri.
Jesus prøvde aldri å tilfredsstille menneskelige behov og religiøse forventninger. Han gjorde alltid bare det Han så Faderen gjøre. Hvis vi er Jesu disipler bør vi vurdere å følge Hans eksempel.
Når det gjelder servering av Guds ord - Ingen betaler for et restaurantbesøk hvis det ikke blir servert skikkelig mat. Bør vi betale for en forkynnelse hvor Guds ord ikke blir servert på en livsforvandlende måte? Alle kan sitere Guds ord, også satan kan det. Han kjenner beklageligvis Guds ord langt bedre enn de fleste kristne forkynnere, men forvandler ikke våre liv på en positiv måte for det. Det er god åndelig taktikk med evig avkastning å støtte opp om en forkynnelse som radikalt forandrer våre liv slik at vi blir mer lik Kristus.
Og husk - la ingen noensinne få hvite hvor mye du investerer i Guds rike!!!
For å bøte på skadene toinntekts-familien genererer, belastes vi med et skattetrykk uten historisk sidestykke. Foruten personskatten betaler vi skatt på forbruk som moms, miljøskatter og bilavgifter for å nevne noen. Slår vi sammen alle skatter, finner vi at gjennomsnittsnordmannen betaler 60-70% av inntekten sin i skatter og avgifter til stat og kommune.
Kristus derimot krever at vi oppgir 100% av alt vi eier (Luk 14:33) hvis vi vil følge Ham og ta del i Hans rike. Vær derfor for eksempel beredt på å kaste ut TV:n. Vær beredt på å oppgi 50% av familiens inntekt ved å la hustruen jobbe "ulønnet" hjemme. Vær beredt på å oppgi ferier, feiring, underholdning, spisevaner, jobb, rykte, og muligheten til å kjøpe drømmeboligen/bilen etc. Vær forberedt på å investere mer tid i "lønnkammeret" - mer tid til familie, venner, bibellesning, bønn etc.
Vær forberedt på harmoni, fred og overnaturlig kjærlighet i et ekteskap hvor man har oppgitt alt - hvor Jesus er nr EN. Vær forberedt på harmoniske, friske barn. Vær forberedt på stor glede og økende trengsel. Vær forberedt på at ufred, frykt og stress gradvis forsvinner. Vær forberedt på å be mindre og mindre for egne behov, og mer og mer om at Guds vilje skal skje og Hans rikes skal komme. Vær forberedt på å: "få alt det DERE trenger før dere ber".
Og slik Herren konstaterte i Lukas 16,11 så vil han ikke betro oss virkelige (åndelige) verdier før vi forvalter penger riktig. Å ukritisk gi penger til ting som føles godt og kristelig er ikke bare ubibelsk, det er naivt sløseri.
Jesus prøvde aldri å tilfredsstille menneskelige behov og religiøse forventninger. Han gjorde alltid bare det Han så Faderen gjøre. Hvis vi er Jesu disipler bør vi vurdere å følge Hans eksempel.
Når det gjelder servering av Guds ord - Ingen betaler for et restaurantbesøk hvis det ikke blir servert skikkelig mat. Bør vi betale for en forkynnelse hvor Guds ord ikke blir servert på en livsforvandlende måte? Alle kan sitere Guds ord, også satan kan det. Han kjenner beklageligvis Guds ord langt bedre enn de fleste kristne forkynnere, men forvandler ikke våre liv på en positiv måte for det. Det er god åndelig taktikk med evig avkastning å støtte opp om en forkynnelse som radikalt forandrer våre liv slik at vi blir mer lik Kristus.
Og husk - la ingen noensinne få hvite hvor mye du investerer i Guds rike!!!
Den rette teologi.
Hvordan skal vi vite om en teologi er rett eller gal? Hvem skal veilede oss? Skal vi holde oss til apostelen Paulus, Martin Luther, Åge Åleskjær, Øyvind Gaarder Andersen, eller noen andre? Skal Guds barn ledes av mennesker? Er det de gode læresetningene som skal være drivkraften i våre liv?
Jesus presiserer i Matt. 23, 8-10 at alle disipler er søsken og har én veileder: Kristus. Alle som drives av Guds Ånd er Guds barn ifølge Rom 8,14. Guds Ånd vil trofast lede oss til all Sannhet dvs. til Jesus.
Vi hadde en god venn som var misjonær i Russland. Hans teologi var uklanderlig. Han var en dyktig evangelist og kommunikator. Han siterte alltid rett bibelvers til rett tid og hadde alle svarene. Vi var mange som bad iherdig da han fikk kreft. Kreften spredte seg og han døde raskt noen og førti år gammel. Noen av de som hadde sett opp til ham «døde» samtidig, de mistet Gudstroen. La oss bygge vår tro på Klippen (Kristus) og ikke på løs sand (mennesker).
Det er allikevel alltid lurt å lytte til de som har lest og lært skriften. Kristus oppfordret for eksempel sine egne disipler til å holde og gjøre alt de skriftlærde sa, Matt 23. Ingen kjente Guds skrevne ord bedre enn de skriftlærde. De var uklanderlige teologer. Frukten fra deres liv var allikevel så dårlig at de endte opp med å korsfeste «Ordet».
«På fruktene skal dere kjenne dem», konstaterte Jesus i Matt 7. Stammer frukten fra Livets tre eller kunnskapens tre? Fra kunnskapens tre høstes både «godt» og «ondt», men fra Livets tre høstes overflod av Liv. Frukten som karakteriserer Guds barn er Jesus.
«Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i Meg og Jeg i ham, han bærer mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre» konstaterte Jesus i Joh. 15. En gren strever ikke for å bære frukt. Grenens oppgaver består i å motta og forvalte. En naturlig gren mottar tre ting: Lys, Næring og CO2. Jo mer treet klarer å motta jo mer assimilat (sukker) blir dannet i grenene. Assimilatene blir fordelt til oppbyggelse av hele treet. Interessant er det at treet i sin interne fordeling av assimilater prioriterer fruktdannelse foran egen vekst. I fruktene finnes såkornet som er begynnelsen til nytt liv og dermed radikal vekst.
Prøv alt og hold fast på det gode oppfordret apostelen Paulus.
Jesus presiserer i Matt. 23, 8-10 at alle disipler er søsken og har én veileder: Kristus. Alle som drives av Guds Ånd er Guds barn ifølge Rom 8,14. Guds Ånd vil trofast lede oss til all Sannhet dvs. til Jesus.
Vi hadde en god venn som var misjonær i Russland. Hans teologi var uklanderlig. Han var en dyktig evangelist og kommunikator. Han siterte alltid rett bibelvers til rett tid og hadde alle svarene. Vi var mange som bad iherdig da han fikk kreft. Kreften spredte seg og han døde raskt noen og førti år gammel. Noen av de som hadde sett opp til ham «døde» samtidig, de mistet Gudstroen. La oss bygge vår tro på Klippen (Kristus) og ikke på løs sand (mennesker).
Det er allikevel alltid lurt å lytte til de som har lest og lært skriften. Kristus oppfordret for eksempel sine egne disipler til å holde og gjøre alt de skriftlærde sa, Matt 23. Ingen kjente Guds skrevne ord bedre enn de skriftlærde. De var uklanderlige teologer. Frukten fra deres liv var allikevel så dårlig at de endte opp med å korsfeste «Ordet».
«På fruktene skal dere kjenne dem», konstaterte Jesus i Matt 7. Stammer frukten fra Livets tre eller kunnskapens tre? Fra kunnskapens tre høstes både «godt» og «ondt», men fra Livets tre høstes overflod av Liv. Frukten som karakteriserer Guds barn er Jesus.
«Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i Meg og Jeg i ham, han bærer mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre» konstaterte Jesus i Joh. 15. En gren strever ikke for å bære frukt. Grenens oppgaver består i å motta og forvalte. En naturlig gren mottar tre ting: Lys, Næring og CO2. Jo mer treet klarer å motta jo mer assimilat (sukker) blir dannet i grenene. Assimilatene blir fordelt til oppbyggelse av hele treet. Interessant er det at treet i sin interne fordeling av assimilater prioriterer fruktdannelse foran egen vekst. I fruktene finnes såkornet som er begynnelsen til nytt liv og dermed radikal vekst.
Prøv alt og hold fast på det gode oppfordret apostelen Paulus.
Dåp i praksis
Er dåpssynet avgjørende for vår frelse, eller vårt videre trosliv? Krever Gud seremonier og ritualer slik andre religioner gjør?
Dåpsritualer har vært et hett stridstema blant oss kristne i lange tider. Det finnes tre dåpssyn: Lutheranere døper barn for at de skal bli Guds barn. Metodistene døper barn fordi de er Guds barn. Baptistene og beslektede samfunn døper de som har tatt et personlig trosstandpunkt som voksne.
Disse forskjellige dåpsritualer understreker en viktig åndelig realitet! Det er ingen frelse, kraft eller magi i ritualene! Som Martin Luther sa er det ikke vannet som virker. Uansett om vi skvetter vann på folks hoder eller dynker dem i vann, så er ritualene i seg selv kraftløse.
Kraften er i det korsfestede livet! Akkurat som den gamle verden med sin synd ble begravet av flom, må alle som vil leve et overnaturlig liv i Kristus begrave sin gamle natur. Vårt gamle liv skal drukne (gradvis) og bli borte. Dåpen handler om å drukne sitt jordiske liv for å leve et himmelsk liv av nåde.
Moses, Abraham, Isak, Jakob, kong David med flere, levde i dåpen ved at de daglig druknet sine egne liv for å leve det liv Gud hadde for dem. Var så røveren på korset døpt? Røveren ”druknet” ved å bekjenne sin synd. Han opphøyet Kristus, og bad om nåde. Røverens dåp er beskrevet i Lukas 23, 41-43.
Den som tror og blir døpt skal bli frelst, Mark. 16,16. Både ordene ”tror” og ”blir døpt” er kontinuerlige ord. Dåpen er en kontinuerlig prosess mellom Gud og oss. Eller som Jesus sa det i Matt. 10,38: ”Og den som ikke tar sitt kors og følger efter Mig, er Mig ikke verd. Den som finner sitt liv, skal miste det, og den som mister sitt liv for Min skyld, skal finne det.” Dette er dåp i praksis! Det handler om å miste sitt eget liv og følge Livets Gud daglig. Vi er på meget tynn is hvis vi strider om ritualer mens vi glemmer dåpens realiteter. Den isen vil briste!
Hvis menigheten erstatter realitetene i et korsfestet liv med forskjellige dåpsritualer, så berøver den Herren for vår innvielse til Ham. Den frarøver verden for evangeliets kraft, og den står i fare for å frarøve menigheten sin egen frelse. Enhver kirke som ikke bygger på Kristus (Den korsfestede) vil bli borte når stormene kommer.
I Lukas 12,50, en stund etter at Herren symbolsk var døpt i vann, sa Han: ”En dåp må jeg døpes med.” Han gruet seg fordi Han snakket om korsdøden. Det var der Han triumferte over mørkets makter. Et liv som dør fra seg selv og sine selviske interesser er det frieste og mest kraftfulle liv som finnes. Jo mer vi dør fra oss selv, jo mer oppstandelseskraft vil Herren sørge for i våre liv.
Dåpsritualer har vært et hett stridstema blant oss kristne i lange tider. Det finnes tre dåpssyn: Lutheranere døper barn for at de skal bli Guds barn. Metodistene døper barn fordi de er Guds barn. Baptistene og beslektede samfunn døper de som har tatt et personlig trosstandpunkt som voksne.
Disse forskjellige dåpsritualer understreker en viktig åndelig realitet! Det er ingen frelse, kraft eller magi i ritualene! Som Martin Luther sa er det ikke vannet som virker. Uansett om vi skvetter vann på folks hoder eller dynker dem i vann, så er ritualene i seg selv kraftløse.
Kraften er i det korsfestede livet! Akkurat som den gamle verden med sin synd ble begravet av flom, må alle som vil leve et overnaturlig liv i Kristus begrave sin gamle natur. Vårt gamle liv skal drukne (gradvis) og bli borte. Dåpen handler om å drukne sitt jordiske liv for å leve et himmelsk liv av nåde.
Moses, Abraham, Isak, Jakob, kong David med flere, levde i dåpen ved at de daglig druknet sine egne liv for å leve det liv Gud hadde for dem. Var så røveren på korset døpt? Røveren ”druknet” ved å bekjenne sin synd. Han opphøyet Kristus, og bad om nåde. Røverens dåp er beskrevet i Lukas 23, 41-43.
Den som tror og blir døpt skal bli frelst, Mark. 16,16. Både ordene ”tror” og ”blir døpt” er kontinuerlige ord. Dåpen er en kontinuerlig prosess mellom Gud og oss. Eller som Jesus sa det i Matt. 10,38: ”Og den som ikke tar sitt kors og følger efter Mig, er Mig ikke verd. Den som finner sitt liv, skal miste det, og den som mister sitt liv for Min skyld, skal finne det.” Dette er dåp i praksis! Det handler om å miste sitt eget liv og følge Livets Gud daglig. Vi er på meget tynn is hvis vi strider om ritualer mens vi glemmer dåpens realiteter. Den isen vil briste!
Hvis menigheten erstatter realitetene i et korsfestet liv med forskjellige dåpsritualer, så berøver den Herren for vår innvielse til Ham. Den frarøver verden for evangeliets kraft, og den står i fare for å frarøve menigheten sin egen frelse. Enhver kirke som ikke bygger på Kristus (Den korsfestede) vil bli borte når stormene kommer.
I Lukas 12,50, en stund etter at Herren symbolsk var døpt i vann, sa Han: ”En dåp må jeg døpes med.” Han gruet seg fordi Han snakket om korsdøden. Det var der Han triumferte over mørkets makter. Et liv som dør fra seg selv og sine selviske interesser er det frieste og mest kraftfulle liv som finnes. Jo mer vi dør fra oss selv, jo mer oppstandelseskraft vil Herren sørge for i våre liv.
Evangeliet om riket
Jesus profeterte i Matteus 24 at «evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme». Vi kristne forkynner ofte et annet evangelium, «evangeliet om frelse». Vi kategoriserer ofte befolkningen i «frelste» og «ufrelste». Vår forkynnelse er en trygling om at folk må ta imot Herren. Vi opplever vår «evangelisering» som om vi gjør Herren en stor tjeneste. Vi pådytter de få «nyfrelste» en visjon om å «frelse» andre. Er denne menneskesentrerte forkynnelsen bibelsk?
Evangeliet om riket som Jesus forkynte er ikke menneskesentrert. Riket er konsentrert om himmelens Konge, Jesus Kristus. Evangeliet handler om Ham, ikke om oss! All ekte forkynnelse er sentrert om Kongen. Ifølge apostelen Paulus, 1 Korinterbrev kap. 2, bør troen på Kongen bygges på Guds kraft, ikke på menneskelig visdom. Når riket forkynnes med kraft, resulterer det i at mennesker bøyer sine knær og trygler om Kongens nåde uten at noe menneske oppfordrer til det.
Apostelen Paulus var ingen virkelighetsfjern drømmer. I Apg. 14 står det at han styrket disiplene, formante dem å holde fast på troen og konstaterte: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler». Å bli frelst med en visjon om riket er en mønstring til den kommende Kongens armé. Kristenlivet er uten tvil det mest meningsfulle og herlige eventyr man kan oppleve på jorden, men samtidig det vanskeligste. Gjenfødte kristne bør forberedes for kamp fra første dag. Hvis de ikke blir forberedt på realitetene, er sannsynligheten for at de faller fra troen meget stor. Ingen bør forkynne et falskt evangelium. Kongen kom ikke for å frelse oss fra våre prøvelser og vanskeligheter. Ve dem som forleder Kongens minste. De er Hans disipler, ikke våre.
Det finnes bare en vei inn til Guds rike, dødens vei. Ingen kommer «levende» inn. Vi må bli født på ny! I Lukas 9,23 konstaterte rikets Konge at vi daglig må vedlikeholde vår egen død for å få lov å følge Ham. Apostelen Paulus vedlikeholdt sin egen død. Han konstaterte fakta nedtegnet i Galaterbrevet 2.20: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg». Paulus var død, rikets Konge bodde i ham. Derfor vekket Paulus opp døde. Derfor forkynte han med kraft og derfor er han en disippel.
Er vi døde for Kristus? Kan vel en død mann bli såret? Kan en død man frykte? Kan en død mann bli motløs? Kan en død mann føle egosentrisk lyst eller misunnelse? Er ikke vi døde fra denne verden? Hvis vi fortsatt lever, så er vi ikke Herrens disipler, men verdens. Jesus forkynte en ting: De glade nyhetene om riket. Han fikk vekkelse, helbredelse og glede i tillegg. Handler evangeliet om at folk burde bli frelst fordi enden kommer? Er ikke det glade budskapet at begynnelsen kommer med kraft uavhengig av oss!? Hvis vi tier så skal steinene, de ufrelste, rope «velsignet være Kongen!». Ikke en gang religiøst strev og vantro kan hindre troens opphavsmann og fullender. Han Er Kongenes Konge!
Evangeliet om riket som Jesus forkynte er ikke menneskesentrert. Riket er konsentrert om himmelens Konge, Jesus Kristus. Evangeliet handler om Ham, ikke om oss! All ekte forkynnelse er sentrert om Kongen. Ifølge apostelen Paulus, 1 Korinterbrev kap. 2, bør troen på Kongen bygges på Guds kraft, ikke på menneskelig visdom. Når riket forkynnes med kraft, resulterer det i at mennesker bøyer sine knær og trygler om Kongens nåde uten at noe menneske oppfordrer til det.
Apostelen Paulus var ingen virkelighetsfjern drømmer. I Apg. 14 står det at han styrket disiplene, formante dem å holde fast på troen og konstaterte: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler». Å bli frelst med en visjon om riket er en mønstring til den kommende Kongens armé. Kristenlivet er uten tvil det mest meningsfulle og herlige eventyr man kan oppleve på jorden, men samtidig det vanskeligste. Gjenfødte kristne bør forberedes for kamp fra første dag. Hvis de ikke blir forberedt på realitetene, er sannsynligheten for at de faller fra troen meget stor. Ingen bør forkynne et falskt evangelium. Kongen kom ikke for å frelse oss fra våre prøvelser og vanskeligheter. Ve dem som forleder Kongens minste. De er Hans disipler, ikke våre.
Det finnes bare en vei inn til Guds rike, dødens vei. Ingen kommer «levende» inn. Vi må bli født på ny! I Lukas 9,23 konstaterte rikets Konge at vi daglig må vedlikeholde vår egen død for å få lov å følge Ham. Apostelen Paulus vedlikeholdt sin egen død. Han konstaterte fakta nedtegnet i Galaterbrevet 2.20: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg». Paulus var død, rikets Konge bodde i ham. Derfor vekket Paulus opp døde. Derfor forkynte han med kraft og derfor er han en disippel.
Er vi døde for Kristus? Kan vel en død mann bli såret? Kan en død man frykte? Kan en død mann bli motløs? Kan en død mann føle egosentrisk lyst eller misunnelse? Er ikke vi døde fra denne verden? Hvis vi fortsatt lever, så er vi ikke Herrens disipler, men verdens. Jesus forkynte en ting: De glade nyhetene om riket. Han fikk vekkelse, helbredelse og glede i tillegg. Handler evangeliet om at folk burde bli frelst fordi enden kommer? Er ikke det glade budskapet at begynnelsen kommer med kraft uavhengig av oss!? Hvis vi tier så skal steinene, de ufrelste, rope «velsignet være Kongen!». Ikke en gang religiøst strev og vantro kan hindre troens opphavsmann og fullender. Han Er Kongenes Konge!
Bortrykkelse og trengsler
Skal vi troende i frykt for trengsler pakke koffertene våre og vente på bortrykkelsen? Rykket vel Herren Daniel bort fra løvehulen, eller ble hans venner rykket bort fra ildovnen? Ble David rykket bort fra fiendene som ville drepe ham? Hva med Josef, Moses og de andre profetene i gammel og ny tid? Møtte de ikke trengslene i Herrens kraft og gikk seirende gjennom dem? Kan vi kanskje være takknemlige for at Martin Luther, William Booth, Hans Nielsen Hauge og titusenvis av andre troshelter ikke drev med bortrykkelsesteorier da trengslene kom over dem?
For oss lunkne humanistiske kristne er trengselstanken avskyelig. Men er Herren en humanist? Peter prøvde å advare Herren mot trengsler og korsfestelse. I Peters menneskelige tankemønstre hadde en bortrykkelse vært et mye mer humant alternativ. Jesu svar til Peter i Markus 8,33 antyder at Peters humanetiske tankegang var satanistisk. Herren gikk gjennom trengsler og død for vår skyld. Alle Hans disipler gikk også gjennom store trengsler. Av apostlene var det sannsynligvis bare Johannes som ikke ble henrettet etter årevis med trengsler. I Lukas 21 antyder Jesus at i en eskalert trengselssituasjon vil Hans disipler få muligheter til å vitne om riket. Er vi Herrens disipler? Hvis vi kristne ikke er Herrens disipler, hvem sine disipler er vi da?
«Bortrykkelse før trengselstid-teologien» som ble født på 60 og 70–tallet er en egosentrisk, feig og blind teologi. Den ble dessverre født i karismatiske kretser mens djevelske abortlover sendte trengsler og død over våre minste medmennesker. Er ikke de hundretusener som er blitt drept i mors liv i Norge tause vitner om at trengsler har begynt forlengst? Hvor lenge skal uskyldige fostre betale prisen for at vi kristne er så redde for enhver form for motstand? I likhet med de som tror på utviklingslæren har «bortrykkelsesteologene» forsøkt å grave frem fragment som underbygger sin egen lære. Mens man søkte i Bibelen etter eventuelle bevis for bortrykkelse før trengsler, hoppet man glatt bukk over alle de klare bibelske bevis på at menigheten skal være et Herrens strålende lys som seirer i mørke og i trengsler.
Herren vever sammen menneskefostre (vår neste) i mors liv ifølge Salme 139. Vi skal elske vår neste som oss selv. Er vi «barmhjertige» karismatikere lik de religiøse i fortellingen om den barmhjertige samaritan? Skynder vi oss forbi abortsalene og lar vår neste blø ihjel der?
Vi drar land og rike rundt for å adoptere lidende barn. Kanskje noen også kan tilby samfunnet å adoptere norske fostre som står i fare for å aborteres?
Nyfrelste kristne er åndelige fostre. Men hvis vi ikke er interessert i fysiske fostre - vil Herren da betro oss vekkelse(åndelige fostre). Den som er tro i det lille skal betros mye. Hva er mindre enn et foster?
For oss lunkne humanistiske kristne er trengselstanken avskyelig. Men er Herren en humanist? Peter prøvde å advare Herren mot trengsler og korsfestelse. I Peters menneskelige tankemønstre hadde en bortrykkelse vært et mye mer humant alternativ. Jesu svar til Peter i Markus 8,33 antyder at Peters humanetiske tankegang var satanistisk. Herren gikk gjennom trengsler og død for vår skyld. Alle Hans disipler gikk også gjennom store trengsler. Av apostlene var det sannsynligvis bare Johannes som ikke ble henrettet etter årevis med trengsler. I Lukas 21 antyder Jesus at i en eskalert trengselssituasjon vil Hans disipler få muligheter til å vitne om riket. Er vi Herrens disipler? Hvis vi kristne ikke er Herrens disipler, hvem sine disipler er vi da?
«Bortrykkelse før trengselstid-teologien» som ble født på 60 og 70–tallet er en egosentrisk, feig og blind teologi. Den ble dessverre født i karismatiske kretser mens djevelske abortlover sendte trengsler og død over våre minste medmennesker. Er ikke de hundretusener som er blitt drept i mors liv i Norge tause vitner om at trengsler har begynt forlengst? Hvor lenge skal uskyldige fostre betale prisen for at vi kristne er så redde for enhver form for motstand? I likhet med de som tror på utviklingslæren har «bortrykkelsesteologene» forsøkt å grave frem fragment som underbygger sin egen lære. Mens man søkte i Bibelen etter eventuelle bevis for bortrykkelse før trengsler, hoppet man glatt bukk over alle de klare bibelske bevis på at menigheten skal være et Herrens strålende lys som seirer i mørke og i trengsler.
Herren vever sammen menneskefostre (vår neste) i mors liv ifølge Salme 139. Vi skal elske vår neste som oss selv. Er vi «barmhjertige» karismatikere lik de religiøse i fortellingen om den barmhjertige samaritan? Skynder vi oss forbi abortsalene og lar vår neste blø ihjel der?
Vi drar land og rike rundt for å adoptere lidende barn. Kanskje noen også kan tilby samfunnet å adoptere norske fostre som står i fare for å aborteres?
Nyfrelste kristne er åndelige fostre. Men hvis vi ikke er interessert i fysiske fostre - vil Herren da betro oss vekkelse(åndelige fostre). Den som er tro i det lille skal betros mye. Hva er mindre enn et foster?
Lånesamfunnet
Hva sier Bibelen om lån, og forholdet mellom långivere og låntakere? Rom 13,8: «Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre». Ordspr. 22,7: «Rikmenn rår over fattige, den som låner må trelle for den som gir lån». Er dette tilfelle i dag? Femte mosebok har også noe å si om lån. Kapittel 28 står i en sammenheng hvor Israelsfolket blir fortalt hva som vil hende dem, positivt eller negativt, dersom de velger å følge Guds bud: 5 Mos. 28,12: «Du (Israel) skal låne ut til mange folkeslag, men selv trenger du ikke å låne. Herren vil gjøre deg til hode og ikke til hale». I 5 Mos. 28,44 beskrives en situasjon hvor Guds bud ikke blir fulgt: «Han skal låne ut til deg, men du kan ikke låne ham noe. Han skal være hode og du hale». Det er forskjell på hode og hale! I det gamle Israel var det forbudt å låne ut penger til sin landsmann mot rente, (5. Mos. 23,19). I vår tid praktiserer faktisk mange muslimer dette!
Klar tale, har vi lån, er vi treller (haler) til alt er nedbetalt. «Trelldommen» består også i at vi må betale rente på lånet. Den faktiske kjøpesummen i årenes løp blir langt høyere enn den opprinnelige.
Hva er så følgene av låneopptak i dagens samfunn? Det bevirker det at boliger faktisk blir mye dyrere i innkjøp enn det som er nødvendig. Enkelt sagt, dersom ingen fikk lån, ville man heller ikke se de vanvittige prisene som er vanlige i dag. Tilbud og etterspørsel vil være alene om å regulere prisen, og ikke hva man kan få i lån.
Dernest bevirker låneopptak at den endelige totalprisen blir mye høyere gjennom renten vi betaler. Tar vi opp 1 mill. i boliglån med en løpetid på 25 år, koster boligen oss i virkeligheten bortimot 2 mill. istedet. Med stigende rente øker dette beløpet selvsagt. Er dette en velsignelse?
Dagens boligpriser gir folk en falsk følelse av rikdom, fordi den nominelle verdien på boligen er så og så høy etter boligprisstigningen de siste årene. Man tenker ikke over at bolig er «død» kapital, og at man ikke kan leve av den. Enkelte utnytter også denne verdien til å ta opp enda mer lån for å finansiere forbruk. Vinneren i dette racet, «hodet» for å bruke Bibelspråk, er bankene og kapitalkreftene. Halen er du og jeg som har lån.
Den usenkbare «Titanic» sank i løpet av noen få timer. Følgene av boligkrakket som gjerne kommer når vi minst aner det, vil kaste hundretusener av nordmenn ut i økonomisk vanføre. Da får vi til fulle føle om vi er hale eller hode. Tror vi at det er nok plass i livbåtene på «lånebølgens Titanic»? La oss tenke over følgende påstand: Dersom det skulle komme et krakk lignende det store i USA på slutten av 20-tallet, ville de som sitter med store lån ligge hjelpeløse i isvannet, mens de med penger på bok ville ha mer enn en økonomisk livbåt. Hva velger du?
Klar tale, har vi lån, er vi treller (haler) til alt er nedbetalt. «Trelldommen» består også i at vi må betale rente på lånet. Den faktiske kjøpesummen i årenes løp blir langt høyere enn den opprinnelige.
Hva er så følgene av låneopptak i dagens samfunn? Det bevirker det at boliger faktisk blir mye dyrere i innkjøp enn det som er nødvendig. Enkelt sagt, dersom ingen fikk lån, ville man heller ikke se de vanvittige prisene som er vanlige i dag. Tilbud og etterspørsel vil være alene om å regulere prisen, og ikke hva man kan få i lån.
Dernest bevirker låneopptak at den endelige totalprisen blir mye høyere gjennom renten vi betaler. Tar vi opp 1 mill. i boliglån med en løpetid på 25 år, koster boligen oss i virkeligheten bortimot 2 mill. istedet. Med stigende rente øker dette beløpet selvsagt. Er dette en velsignelse?
Dagens boligpriser gir folk en falsk følelse av rikdom, fordi den nominelle verdien på boligen er så og så høy etter boligprisstigningen de siste årene. Man tenker ikke over at bolig er «død» kapital, og at man ikke kan leve av den. Enkelte utnytter også denne verdien til å ta opp enda mer lån for å finansiere forbruk. Vinneren i dette racet, «hodet» for å bruke Bibelspråk, er bankene og kapitalkreftene. Halen er du og jeg som har lån.
Den usenkbare «Titanic» sank i løpet av noen få timer. Følgene av boligkrakket som gjerne kommer når vi minst aner det, vil kaste hundretusener av nordmenn ut i økonomisk vanføre. Da får vi til fulle føle om vi er hale eller hode. Tror vi at det er nok plass i livbåtene på «lånebølgens Titanic»? La oss tenke over følgende påstand: Dersom det skulle komme et krakk lignende det store i USA på slutten av 20-tallet, ville de som sitter med store lån ligge hjelpeløse i isvannet, mens de med penger på bok ville ha mer enn en økonomisk livbåt. Hva velger du?
Sjokkerende lesning
Å lese Bibelen kan være sjokkerende lesning. Den Gud vi leser om er mye mer enn den nådefulle hønemor som humanismen, den onde og iblant menigheten vil begrense Ham til.
Fredens Gud er en Krigerkonge. Han bruker tittelen Hærskarenes Herre ti ganger mer om Seg selv enn alle Hans andre titler. Vårherre er en klok taktiker som elsker å sjokkere og overraske. Han kunne ha tilkalt en hel legion med engler hvis Han ønsket å bli reddet fra korsdøden. Men Hans taktikk var annerledes. Alene, hengende på et kors på Golgata, blødende, bærende på all verdens synd, forslått, naken og døende «avvæpnet Han maktene og myndighetene og stilte dem fram til spott og spe da Han (alene) triumferte over dem på korset.» Kol 2, 15. Han sjokkerte mennesker og åndsmakter da Han reiste seg fra døden etter tre dager. «Vær kloke som slanger og troskyldige som duer!» sa Han.
Vår Gud er nådig, men Han er også kynisk. Han er kynisk opptatt av Sitt kongerike. Vi har skapt våre egne riker. Der tilber vi ofte menighetsvekst, vekkelse, misjon og helbredelse mens Herren nesten blir glemt. Herren er uinteressert i slike riker og derfor får vi ikke det vi søker. «Søk først Mitt rike og Min rettferdighet, og dere skal få alt det andre i tillegg», sier Han.
Det er forutbestemt at alle og alt skal bøye sine knær «i himmelen, på jorden og under jorden og hver tunge skal bekjenne (sannheten) at Jesus Kristus er Herre». Han som er i besittelse av denne multidimensjonelle allmakt har forutbestemt at Hans menighet skal stråle som en by høyt oppe på et fjell og folkeslag skal vandre mot dens lys. Etter at Han har ydmyket Sin menighet vil den motta nåde. Etter at Han har beskåret oss vil vi bære mye frukt. Etter att vi har dødd fra vår frøtilværelse vil vi spire og bli til et enormt tre som bærer mye frukt. «Først korset, så kronen», sa man i gamle vekkelsestider. Han har ikke tenkt å droppe Sine løfter eller dele Sin ære med noen, «For Jeg er Gud, og ingen annen»og«Min plan skal bli fullført, og alt Jeg vil, det gjør Jeg», sier Han.
Gjennom hele historien har Herren plukket opp «ynkelige tapere» for å forvalte Sin enorme visdom og kraft og utbre Sitt rike. Han har gjennom kirkehistorien ofte irritert, sjenert og sjokkert de «vise og lærde» ved å oppdra og utruste de som i verdens og kirkens øyne var åndelige og intellektuelle spedbarn. Dette gjør Han for at den som vil rose seg vil bli nødt til å rose Herren og ikke seg selv. Også nå, i disse mørkeste av alle tider kan vi være visse på at Vårherre er på utkikk etter foraktede tapere. Disse vil Han opphøye til seirende krigere som sjokkerer den falne menighet og verden med Sin sannhet og lys. 1 Kor 1, 28: «Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud Seg for å gjøre til intet det som er noe». Vi vil undres over at mange «som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt» som det står i Matt 23. En lur strategi for oss troende vil være å sette Herren høyt (opphøye Ham), og sette oss selv lavt (fornekte seg selv). Å daglig fornekte seg selv og ta opp sitt kors skal være kriteriet for å følge Jesus (være en kristen). Det kan være lurt å lese i Bibelen samt daglig drepe sin vantro og slik vokse i tro. Å tro skal ikke være en byrde. Å tro innebærer for mange av oss religiøse å gjøre mindre slik at vår ydmyke Herre får plass til å gjøre mer.
Fredens Gud er en Krigerkonge. Han bruker tittelen Hærskarenes Herre ti ganger mer om Seg selv enn alle Hans andre titler. Vårherre er en klok taktiker som elsker å sjokkere og overraske. Han kunne ha tilkalt en hel legion med engler hvis Han ønsket å bli reddet fra korsdøden. Men Hans taktikk var annerledes. Alene, hengende på et kors på Golgata, blødende, bærende på all verdens synd, forslått, naken og døende «avvæpnet Han maktene og myndighetene og stilte dem fram til spott og spe da Han (alene) triumferte over dem på korset.» Kol 2, 15. Han sjokkerte mennesker og åndsmakter da Han reiste seg fra døden etter tre dager. «Vær kloke som slanger og troskyldige som duer!» sa Han.
Vår Gud er nådig, men Han er også kynisk. Han er kynisk opptatt av Sitt kongerike. Vi har skapt våre egne riker. Der tilber vi ofte menighetsvekst, vekkelse, misjon og helbredelse mens Herren nesten blir glemt. Herren er uinteressert i slike riker og derfor får vi ikke det vi søker. «Søk først Mitt rike og Min rettferdighet, og dere skal få alt det andre i tillegg», sier Han.
Det er forutbestemt at alle og alt skal bøye sine knær «i himmelen, på jorden og under jorden og hver tunge skal bekjenne (sannheten) at Jesus Kristus er Herre». Han som er i besittelse av denne multidimensjonelle allmakt har forutbestemt at Hans menighet skal stråle som en by høyt oppe på et fjell og folkeslag skal vandre mot dens lys. Etter at Han har ydmyket Sin menighet vil den motta nåde. Etter at Han har beskåret oss vil vi bære mye frukt. Etter att vi har dødd fra vår frøtilværelse vil vi spire og bli til et enormt tre som bærer mye frukt. «Først korset, så kronen», sa man i gamle vekkelsestider. Han har ikke tenkt å droppe Sine løfter eller dele Sin ære med noen, «For Jeg er Gud, og ingen annen»og«Min plan skal bli fullført, og alt Jeg vil, det gjør Jeg», sier Han.
Gjennom hele historien har Herren plukket opp «ynkelige tapere» for å forvalte Sin enorme visdom og kraft og utbre Sitt rike. Han har gjennom kirkehistorien ofte irritert, sjenert og sjokkert de «vise og lærde» ved å oppdra og utruste de som i verdens og kirkens øyne var åndelige og intellektuelle spedbarn. Dette gjør Han for at den som vil rose seg vil bli nødt til å rose Herren og ikke seg selv. Også nå, i disse mørkeste av alle tider kan vi være visse på at Vårherre er på utkikk etter foraktede tapere. Disse vil Han opphøye til seirende krigere som sjokkerer den falne menighet og verden med Sin sannhet og lys. 1 Kor 1, 28: «Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud Seg for å gjøre til intet det som er noe». Vi vil undres over at mange «som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt» som det står i Matt 23. En lur strategi for oss troende vil være å sette Herren høyt (opphøye Ham), og sette oss selv lavt (fornekte seg selv). Å daglig fornekte seg selv og ta opp sitt kors skal være kriteriet for å følge Jesus (være en kristen). Det kan være lurt å lese i Bibelen samt daglig drepe sin vantro og slik vokse i tro. Å tro skal ikke være en byrde. Å tro innebærer for mange av oss religiøse å gjøre mindre slik at vår ydmyke Herre får plass til å gjøre mer.
BØNN I JESU NAVN
Hvem ser vel ikke frem til å ha fellesskap med sine elskede? Bønn i Jesu navn er fellesskap med Gud - Ham vi elsker aller mest. Allikevel gjør vår selvopptatthet at vi ofte ber i vårt eget navn, slik beskrevet i Jakob 4. Er vi motløse ber vi i motløshetens navn. Grepet av frykt ber vi i fryktens navn, og så videre. Alle disse ”navnene” og maktene tapper oss for krefter.
Vi presser oss igjennom bønnestundene i en religiøs og strevsom ånd. Vi er opptatt av hva vi burde si og hva andre synes. Men hvis vi er opptatt av hva andre synes, så ber vi ikke i Jesu navn. Da ber vi i andres navn. ”Hittil har dere ikke bedt om noe i Mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen” konstaterte Jesus i Johannes 16,14.
Vi kommer ikke nødvendigvis inn i Navnet selv om vi avslutter våre bønner med: ”Jeg ber i Jesu Kristi Navn”. Våre ord kan ikke ta oss inn i Jesus? Vi kan kjenne hver tøddel i Herrens ord uten å kjenne Ordets Herre. Troen handler ikke om en manual, den handler om Emmanuel.
Smil, gråt, sukk, rop eller utstrakte hender tar oss heller ikke nærmere Navnet. Vi kan se fromme, åndelige, seriøse eller ekstatiske ut uten at bønnene en gang når taket på bønnerommet. Kraften er ikke i det ytre synlige og hørbare. Kraften er i Jesu Navn – dit skal vi. De ytre manifestasjonene Hans nærvær kan gi, betyr ingenting. Det er nærværet som betyr alt.
Veien inn i Jesu nærvær er smal. Vi kan ikke holde vårt eget eller våre nærmestes navn høyt på den veien. Våre eiendeler får heller ikke rom. Jesus presiserer dette gjentatte ganger, blant annet i Lukas 14. 25-35. Når mennesker, makter, status og eiendeler blekner og blir borte, nærmer vi oss Navnet. Til slutt er det bare en igjen på veien – Han som også er Veien. Alle som har korsfestet sitt eget navn er i Ham. Da ber vi ikke lenger til Ham, vi ber med Ham. Vi ber i Hans navn, og får det vi ber om.
Når vi ber i Hans navn, så ber vi om de tingene som ligger på Hans hjerte. Det siste Jesus ba om i Johannes 17.21, ligger sannsynligvis tyngst på hjertet Hans: ”Må de alle være ett, slik du, Far, er i Meg og Jeg i Deg. Slik skal også de være i Oss, for at verden skal tro at Du har sendt Meg”.
Hvis verden ikke tror at vi er sendt av Gud, nytter det ikke å be om vekkelse.
Vi presser oss igjennom bønnestundene i en religiøs og strevsom ånd. Vi er opptatt av hva vi burde si og hva andre synes. Men hvis vi er opptatt av hva andre synes, så ber vi ikke i Jesu navn. Da ber vi i andres navn. ”Hittil har dere ikke bedt om noe i Mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen” konstaterte Jesus i Johannes 16,14.
Vi kommer ikke nødvendigvis inn i Navnet selv om vi avslutter våre bønner med: ”Jeg ber i Jesu Kristi Navn”. Våre ord kan ikke ta oss inn i Jesus? Vi kan kjenne hver tøddel i Herrens ord uten å kjenne Ordets Herre. Troen handler ikke om en manual, den handler om Emmanuel.
Smil, gråt, sukk, rop eller utstrakte hender tar oss heller ikke nærmere Navnet. Vi kan se fromme, åndelige, seriøse eller ekstatiske ut uten at bønnene en gang når taket på bønnerommet. Kraften er ikke i det ytre synlige og hørbare. Kraften er i Jesu Navn – dit skal vi. De ytre manifestasjonene Hans nærvær kan gi, betyr ingenting. Det er nærværet som betyr alt.
Veien inn i Jesu nærvær er smal. Vi kan ikke holde vårt eget eller våre nærmestes navn høyt på den veien. Våre eiendeler får heller ikke rom. Jesus presiserer dette gjentatte ganger, blant annet i Lukas 14. 25-35. Når mennesker, makter, status og eiendeler blekner og blir borte, nærmer vi oss Navnet. Til slutt er det bare en igjen på veien – Han som også er Veien. Alle som har korsfestet sitt eget navn er i Ham. Da ber vi ikke lenger til Ham, vi ber med Ham. Vi ber i Hans navn, og får det vi ber om.
Når vi ber i Hans navn, så ber vi om de tingene som ligger på Hans hjerte. Det siste Jesus ba om i Johannes 17.21, ligger sannsynligvis tyngst på hjertet Hans: ”Må de alle være ett, slik du, Far, er i Meg og Jeg i Deg. Slik skal også de være i Oss, for at verden skal tro at Du har sendt Meg”.
Hvis verden ikke tror at vi er sendt av Gud, nytter det ikke å be om vekkelse.
Tilbedelse i Ånd og Sannhet.
Mange spør hvor Herrens nærvær er størst? Hvor skal vi søke og tilbe Herren? Skal vi reise til Toronto, Pensacola eller Lakeland? Eller er det mulig å finne Herren hjemme i Norge? Hvilken lokal menighet eller hvilken predikant/evangelist/lovsangsleder har i tilfelle mest salvelse?
Da Guds Sønn vandret på jorden for omtrent 1970 år siden, var jødene overbevist om at stedet for tilbedelse var i Jerusalems tempel. Samaritanerne mente det var mest riktig å tilbe på et fjell i Samaria. Det var der Jesus presiserte, i Johannes 4, at plassen for tilbedelse er “i Ånd og sannhet”.
Hvis noen har studert Jesus, (Ham vi er kalt å følge) så ser vi at Han ofte gikk mot strømmen. Når Han skulle tilbe gikk Han ofte ut av byene - vekk fra menneskene - ut i ødemarken. I ensomhet gjorde Han det høyeste et menneske kan gjøre. Han tilbad Faderen i Ånd og Sannhet. Alt Han trengte fikk Han i tillegg.
Trenger så vi å jage etter velsignelse? Kan vi muligens som vår Mester søke Guds rike og la velsignelsene jage etter oss? Kan vi stole på Herrens ord i Matt 6 som sier: «Søk først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg»? Eller må vi stadig søke etter tilleggene?
Det er klart at «nyfrelste» kristne trenger hjelp av hyrder, evangelister, profeter og lovsangsledere i sin søken etter Herren. Det kan allikevel virke som om velferdssamfunnet i kombinasjon med svake, åndelige ledere klarer å holde oss vestlige kristne fanget på et slags «åndelig bleiestadium».
Et åndelig modent menneske tilber Herren i Ånd og sannhet på tross av omgivelser og omstendigheter. En babykristen blir oppglødet først når omgivelsene er lagt til rette, når alle er hyggelige, kosesnakker, smiler og underholder dem. Er vi modnende disipler? Eller er vi åndelige kjempebabyer som jager mellom velsignelse og vekkelse?
Ved å tilbe Faderen i Ånd og sannhet slik Herren ønsker vil vi vokse i styrke og modenhet og bli altmer lik Ham. Dessverre skjer vår «tilbedelse» sjelden foran Herren. Vi «tilber» tv og inernett hvor verdens ånd og løgn manifesterer seg dagen lang. Derfor trenger vi stadige vekkelser og fornyelser for å ikke sovne bort i en evig død.
Ikke bare Herren, men tusenvis av Hans etterfølgere gjennom historien var allikevel sanne tilbedere. De søkte ikke sitt eget, men æret Gud selv om de ble spottet, slått, pisket og fengslet. De var modne kristne som kjente sin Gud. De levde i helliggjørelse, hadde et kontinuerlig rikt indre liv med Gud. De trengte derfor ikke å oppsøke vekkelser og fornyelser for å få det seneste åndelige fornyelseskikket.
Da Guds Sønn vandret på jorden for omtrent 1970 år siden, var jødene overbevist om at stedet for tilbedelse var i Jerusalems tempel. Samaritanerne mente det var mest riktig å tilbe på et fjell i Samaria. Det var der Jesus presiserte, i Johannes 4, at plassen for tilbedelse er “i Ånd og sannhet”.
Hvis noen har studert Jesus, (Ham vi er kalt å følge) så ser vi at Han ofte gikk mot strømmen. Når Han skulle tilbe gikk Han ofte ut av byene - vekk fra menneskene - ut i ødemarken. I ensomhet gjorde Han det høyeste et menneske kan gjøre. Han tilbad Faderen i Ånd og Sannhet. Alt Han trengte fikk Han i tillegg.
Trenger så vi å jage etter velsignelse? Kan vi muligens som vår Mester søke Guds rike og la velsignelsene jage etter oss? Kan vi stole på Herrens ord i Matt 6 som sier: «Søk først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg»? Eller må vi stadig søke etter tilleggene?
Det er klart at «nyfrelste» kristne trenger hjelp av hyrder, evangelister, profeter og lovsangsledere i sin søken etter Herren. Det kan allikevel virke som om velferdssamfunnet i kombinasjon med svake, åndelige ledere klarer å holde oss vestlige kristne fanget på et slags «åndelig bleiestadium».
Et åndelig modent menneske tilber Herren i Ånd og sannhet på tross av omgivelser og omstendigheter. En babykristen blir oppglødet først når omgivelsene er lagt til rette, når alle er hyggelige, kosesnakker, smiler og underholder dem. Er vi modnende disipler? Eller er vi åndelige kjempebabyer som jager mellom velsignelse og vekkelse?
Ved å tilbe Faderen i Ånd og sannhet slik Herren ønsker vil vi vokse i styrke og modenhet og bli altmer lik Ham. Dessverre skjer vår «tilbedelse» sjelden foran Herren. Vi «tilber» tv og inernett hvor verdens ånd og løgn manifesterer seg dagen lang. Derfor trenger vi stadige vekkelser og fornyelser for å ikke sovne bort i en evig død.
Ikke bare Herren, men tusenvis av Hans etterfølgere gjennom historien var allikevel sanne tilbedere. De søkte ikke sitt eget, men æret Gud selv om de ble spottet, slått, pisket og fengslet. De var modne kristne som kjente sin Gud. De levde i helliggjørelse, hadde et kontinuerlig rikt indre liv med Gud. De trengte derfor ikke å oppsøke vekkelser og fornyelser for å få det seneste åndelige fornyelseskikket.
Karismatiske menigheter.
Forskjellige kristne trosretninger fokuserer på ulike ting, og har ofte sett ulike sektorer av sannheten. Karismatikerne har blant annet sett Åndens frihet, nådegavene og gleden som skal prege livet i Gud.
Karisma betyr nådegave og ”utstråling”, og etter å ha levd i karismatiske miljøer mesteparten av våre liv konstaterer vi at disse miljøer er meget fokusert på den ”ytre” utstrålingen. Men slik apostelen Paulus presiserer i Rom 2,28a og 29a: "Rett jøde er ikke den som er jøde i det ytre", jøde er den som er jøde i det indre. Er det ikke også slik med oss karismatikere? "Rett troende er ikke den som er troende i det ytre, troende er den som tror i sitt indre" ville vi vel sagt?
Troslivet i den nye pakt handler uten tvil først og fremst om indre verdier. I Lukas 17:20 sammenfatter Jesus: ”Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene”. Er det ikke da et tegn på åndelig umodenhet hvis vi fortsatt med våre øyne ser etter en ”utvortes” karisma?
Karismatikere dømmer ofte andre troende fordi de er overfokusert på (ytre) liturgier og sakramenter. Men den som dømmer andre blir dømt selv. Hvor mye kristenliv blir igjen hvis vi fjerner våre egne ritualer/vårt eget karismatiske ”skuespill”? La oss dømme oss selv;
Er vår ”møteopptreden” et resultat av Guds Ånd eller lar vi oss drive av ledere som er glupske på det nyeste innen kristen ”scenekunstproduksjon”? Velger vi kanskje oppførsel etter hva vi håper de andre oppfatter som åndelighet? Består kanskje vår ”liturgi” i eksempelvis overdrevne hilsener, overfladiske smil, rytmiske kroppsbevegelser og sporadisk tungetale under lovsangen?
Kanskje de av oss med størst eksponeringsbehov hyler, brøler, rister, vakler, kakler eller faller i bakken under møtene for å virke åndsfylte? De samme menneskene kan i hverdagslivet virke totalt uinteresserte i Herren. For eksempel trygdemisbrukeren som på møtene høyt og synlig priser Guds nåde og velsignelser, samtidig som han i privatlivet snylter på fellesskapet. Eller pastoren som stadig ”profeterer” herlige åpenbaringer og visjoner for menigheten, samtidig som han forsømmer sin egen hustru og familie.
Nesten halvparten av oss karismatikere er skilt. Skilsmisser, overforbruk av materielle ting, og stor interesse for meningsløs underholdning vitner faktisk sterkere om vår indre ”åndskraft” enn våre ”karismatiske søndagsmøteopptredener”. Ordet ”hykler” var frem til Jesu tid et positivt ladet ord som betyr ”en som opptrer” – en skuespiller.
Kan bruken av våre vanligste åndelige manifestasjoner forsvares ut ifra skriften? Tungetale er jo for eksempel en av nådegavene som vi alle kan søke. Men iblant kan det virke som vi tror evangeliet handler om tungetale? Er ikke evangeliet en Guds KRAFT til frelse for den som tror? Minner kanskje våre mest kraftløse karismatiske sammenkomster mest om språkforvirringen i det gamle Babel? Skal det ikke være annerledes i ”Jerusalem” (i Guds Åndsfylte menighet)? Ifølge Apostlenes gjerninger 2:11 skjønte ALLE hva som ble sagt når ilden falt på menigheten på pinsedagen.
Er risting, vakling og falling i ”ånden” nødvendigvis noe åndelig? Hvorfor ristet man for eksempel under ”Torontovekkelsen”? Hvis vår tro er fundamentert på Klippen (Kristus) burde kanskje også legemet stå stødig? Hvis troen derimot er bygget på sand (mennesker) så er det vel naturlig både å riste og falle når Herren prøver vår tro? Kong David konstaterte i salme 16:8 at han ikke vaklet fordi han ALLTID hadde Herren for sine øyne.
Finnes det bibelsk belegg for at troende skal ”besvime” baklengs under forbønn slik det gjøres i mange karismatiske menigheter? I bibelen beskrives hvordan de som møtte Herren ”falt på sitt ansikt” (fremover i tilbedende stilling). Det finnes som kjent også nytestamentlige eksempler på folk som ikke ”falt på sitt ansikt”: Ananias og Saffira falt på grunn av sitt hykleri om og døde, Apg 5. Judas falt til bakken når han hadde forrådt Jesus, Joh. 18,6. Paulus falt til bakken da han var ute for å ødelegge Guds menighet i Damaskus. Demoniserte stakkarer falt også til stadighet i bakken. Vi er kalt til å være ”i Jesus” – Han falt aldri ubehersket i bakken. Han dyttet heller aldri noen i bakken ved håndspåleggelse. Derimot reiste Han ofte opp folk som lå nede. Er Åndens niende frukt, selvbeherskelse (Gal 5:23), moden hvis vi faller ubehersket i bakken under forbønn? Kanskje Den HELLIGE Ånd karakteriseres ved en dyptpløyende HELLIGHET heller enn diverse manifestasjoner?
Vi bør kanskje høre på våre åndelige ”fedre” – de trosretninger som forkynner omvendelse og helliggjørelse. For uten omvendelse var vi ikke født på ny – uten helliggjørelse vokser vi ikke i åndelighet. Uten renhet kan ingen se Gud (ref. Jesus, Matt. 5:8). Uten å se Ham kan vi ikke forvandles fra herlighet til herlighet (ref. Paulus, 2 Kor. 3:18). Vil noen forvandles? Vil noen vokse? Vil noen ferdes rett? ”De rettferdiges sti er lik et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag”, Ordspråkene 4:18.
Gud utlovet ifølge 5 Mosebok 28 (ytre) rikdom, helse og velferd for dem som fulgte alle budene i den Gamle pakt. Løftene er helt annerledes, og enormt mye større i den nye pakt. Noen av de største velsignelsene utloves ifølge Jesus (Matteus 5,11-12a) til de som hånes, forfølges og spottes fordi de følger Ham: ”Salige er dere når de for Min skyld håner og forfølger dere, lyver på dere og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen”. La oss ikke gå glipp av den saligheten og gleden som våre forfulgte trossøsken allerede opplever i mange fjerne land! Evangeliet handler ikke om vår ”karisma”, det handler om Ham.
Karisma betyr nådegave og ”utstråling”, og etter å ha levd i karismatiske miljøer mesteparten av våre liv konstaterer vi at disse miljøer er meget fokusert på den ”ytre” utstrålingen. Men slik apostelen Paulus presiserer i Rom 2,28a og 29a: "Rett jøde er ikke den som er jøde i det ytre", jøde er den som er jøde i det indre. Er det ikke også slik med oss karismatikere? "Rett troende er ikke den som er troende i det ytre, troende er den som tror i sitt indre" ville vi vel sagt?
Troslivet i den nye pakt handler uten tvil først og fremst om indre verdier. I Lukas 17:20 sammenfatter Jesus: ”Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene”. Er det ikke da et tegn på åndelig umodenhet hvis vi fortsatt med våre øyne ser etter en ”utvortes” karisma?
Karismatikere dømmer ofte andre troende fordi de er overfokusert på (ytre) liturgier og sakramenter. Men den som dømmer andre blir dømt selv. Hvor mye kristenliv blir igjen hvis vi fjerner våre egne ritualer/vårt eget karismatiske ”skuespill”? La oss dømme oss selv;
Er vår ”møteopptreden” et resultat av Guds Ånd eller lar vi oss drive av ledere som er glupske på det nyeste innen kristen ”scenekunstproduksjon”? Velger vi kanskje oppførsel etter hva vi håper de andre oppfatter som åndelighet? Består kanskje vår ”liturgi” i eksempelvis overdrevne hilsener, overfladiske smil, rytmiske kroppsbevegelser og sporadisk tungetale under lovsangen?
Kanskje de av oss med størst eksponeringsbehov hyler, brøler, rister, vakler, kakler eller faller i bakken under møtene for å virke åndsfylte? De samme menneskene kan i hverdagslivet virke totalt uinteresserte i Herren. For eksempel trygdemisbrukeren som på møtene høyt og synlig priser Guds nåde og velsignelser, samtidig som han i privatlivet snylter på fellesskapet. Eller pastoren som stadig ”profeterer” herlige åpenbaringer og visjoner for menigheten, samtidig som han forsømmer sin egen hustru og familie.
Nesten halvparten av oss karismatikere er skilt. Skilsmisser, overforbruk av materielle ting, og stor interesse for meningsløs underholdning vitner faktisk sterkere om vår indre ”åndskraft” enn våre ”karismatiske søndagsmøteopptredener”. Ordet ”hykler” var frem til Jesu tid et positivt ladet ord som betyr ”en som opptrer” – en skuespiller.
Kan bruken av våre vanligste åndelige manifestasjoner forsvares ut ifra skriften? Tungetale er jo for eksempel en av nådegavene som vi alle kan søke. Men iblant kan det virke som vi tror evangeliet handler om tungetale? Er ikke evangeliet en Guds KRAFT til frelse for den som tror? Minner kanskje våre mest kraftløse karismatiske sammenkomster mest om språkforvirringen i det gamle Babel? Skal det ikke være annerledes i ”Jerusalem” (i Guds Åndsfylte menighet)? Ifølge Apostlenes gjerninger 2:11 skjønte ALLE hva som ble sagt når ilden falt på menigheten på pinsedagen.
Er risting, vakling og falling i ”ånden” nødvendigvis noe åndelig? Hvorfor ristet man for eksempel under ”Torontovekkelsen”? Hvis vår tro er fundamentert på Klippen (Kristus) burde kanskje også legemet stå stødig? Hvis troen derimot er bygget på sand (mennesker) så er det vel naturlig både å riste og falle når Herren prøver vår tro? Kong David konstaterte i salme 16:8 at han ikke vaklet fordi han ALLTID hadde Herren for sine øyne.
Finnes det bibelsk belegg for at troende skal ”besvime” baklengs under forbønn slik det gjøres i mange karismatiske menigheter? I bibelen beskrives hvordan de som møtte Herren ”falt på sitt ansikt” (fremover i tilbedende stilling). Det finnes som kjent også nytestamentlige eksempler på folk som ikke ”falt på sitt ansikt”: Ananias og Saffira falt på grunn av sitt hykleri om og døde, Apg 5. Judas falt til bakken når han hadde forrådt Jesus, Joh. 18,6. Paulus falt til bakken da han var ute for å ødelegge Guds menighet i Damaskus. Demoniserte stakkarer falt også til stadighet i bakken. Vi er kalt til å være ”i Jesus” – Han falt aldri ubehersket i bakken. Han dyttet heller aldri noen i bakken ved håndspåleggelse. Derimot reiste Han ofte opp folk som lå nede. Er Åndens niende frukt, selvbeherskelse (Gal 5:23), moden hvis vi faller ubehersket i bakken under forbønn? Kanskje Den HELLIGE Ånd karakteriseres ved en dyptpløyende HELLIGHET heller enn diverse manifestasjoner?
Vi bør kanskje høre på våre åndelige ”fedre” – de trosretninger som forkynner omvendelse og helliggjørelse. For uten omvendelse var vi ikke født på ny – uten helliggjørelse vokser vi ikke i åndelighet. Uten renhet kan ingen se Gud (ref. Jesus, Matt. 5:8). Uten å se Ham kan vi ikke forvandles fra herlighet til herlighet (ref. Paulus, 2 Kor. 3:18). Vil noen forvandles? Vil noen vokse? Vil noen ferdes rett? ”De rettferdiges sti er lik et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag”, Ordspråkene 4:18.
Gud utlovet ifølge 5 Mosebok 28 (ytre) rikdom, helse og velferd for dem som fulgte alle budene i den Gamle pakt. Løftene er helt annerledes, og enormt mye større i den nye pakt. Noen av de største velsignelsene utloves ifølge Jesus (Matteus 5,11-12a) til de som hånes, forfølges og spottes fordi de følger Ham: ”Salige er dere når de for Min skyld håner og forfølger dere, lyver på dere og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen”. La oss ikke gå glipp av den saligheten og gleden som våre forfulgte trossøsken allerede opplever i mange fjerne land! Evangeliet handler ikke om vår ”karisma”, det handler om Ham.
Gud eller mammon?
Økonomisk forvaltning.
I Bangalore i India finnes det en kirke som heter Christian Fellowship Church. Den er ulik de fleste norske kirker, menigheter og kirkesamfunn på mange måter, men spesielt når det gjelder økonomiske spørsmål. Alle som besøker kirkens årlige tredagerskonferanser i forskjellige deler av India, blir for eksempel tilbudt gratis mat og husrom.
I CFC mener de at Guds arbeid på jord kan bruke penger, men er aldri avhengig av penger. Guds arbeid er kun avhengig av Den Hellige Ånd. Hvis arbeidet var avhengig av penger så ville det ikke vært et ekte arbeid av Gud mener de.
De påstår at de alltid har søkt Guds rike først - og Gud har alltid forsynt dem med ALT de trenger. De har aldri noensinne stått i økonomisk gjeld til noen fordi Gud har sørget for alle deres finansielle behov. De har heller aldri tatt opp lån når de har bygget møtelokaler i de lokale kirkene rundt om i India.
Så lenge de har eksistert som kirke, siden 1975, har de aldri holdt en kollekttale eller sendt rundt en kollektkurv. De har heller aldri sendt ut bønnebrev hvor de har hintet supportere om deres økonomiske behov. De har bare en offerboks bak i møtelokalene sine hvis noen vil gi til Herrens arbeid i hemmelighet, frivillig og med glede.
De fordømmer ikke andre som har et annet syn på økonomisk forvaltning, men konstaterer at dette er veien Gud har ledet dem. De har søkt å følge Jesu eksempel.
Når mennesker spør dem om hvilke økonomiske behov de har, så svarer de at det forteller de bare i bønn til Sin himmelske Far. De ønsker å følge Jesu undervisning i finansielle spørsmål. Når noen spør om de får lov å støtte dem økonomisk så ber de vedkommende om å først gå gjennom følgende fempunkters ”nåløye”:
1. Er du et gjenfødt Guds barn? Det er en stor ære, og et privilegium å støtte Guds arbeid på jord, og det privilegiet er gitt utelukkende til Hans gjenfødte barn (3 Joh. 7).
2. Har du nok penger for din families behov? Er du sikker på at din gave ikke vil belaste din familie økonomisk? Du må sørge for din familie først (1Tim.5:8). Vår himmelske Far er veldig rik, og (i likhet med enhver rik jordisk far) vil Han ikke at Hans barn skal sulte eller lide på noen måte fordi de har gitt penger til Hans arbeid.
3. Har du stor gjeld? Hvis du har gjeld, nedbetal først den. Gud vil at Hans barn skal leve fredfulle liv, frie fra all gjeld. Før vi gir Gud noe så bør vi først gi Caesar det som tilhører ham. Gud vil ikke at vi gir Ham penger som tilhører Caesar, eller penger som tilhører noen andre (Matt.22:21; Rom.13:8).
4. Har du en ren samvittighet? Har du gjort ditt beste for å forsones med dem du har såret på noen måte. Gud vil aldri akseptere noen gave fra den som har såret noen, og enda ikke har bedt om tilgivelse fra den personen (Matt.5:23,24).
5. Gir du av fri vilje, med glede – fri fra press fra mennesker eller egen samvittighet? Gud elsker glade - ikke motvillige givere. Han vil ikke ha gaver fra mennesker som er under press, eller fra noen som gir for å oppfylle forpliktelser. Gud vil ikke ha penger fra de som bare gir for å lette sin samvittighet eller for å få en belønning fra Gud i gjengjeld (2 Kor.9:7).
På kirkens webside finnes mange bøker og utallige taler og videoer til nedlastning. Hvis noen er interessert i kompromissløs og lettfattelig Jesusforkynnelse for et voksende trosliv, vil de finne en uvurderlig skatt der.
I CFC forkynnes ikke ”søndagskristendom”. Der forkynnes at alle troende kan søke Jesu ansikt mandag til søndag, døgnet rundt, slik at vi blir forvandlet til Hans bilde. På websiden fremkommer det at ingen talere i noen kirker plantet av CFC noensinne har mottatt penger for sin forkynnelse. De er verken avhengige av menighetsvekst eller almisser for å være i Guds plan. De er bare avhengige av Gud. Derfor forkynner de hele evangeliet, uten å utelate det som kan støte eventuelle supportere.
I menigheten påstår de at Gud har velsignet dem umåtelig, og slik plassert dem i gjeld til hele verden. Alt de har produsert av bøker og videoer etc. kan derfor lastes ned gratis. De har fått det gratis fra Gud og vil derfor gi det gratis til den som vil ta imot.
I Bangalore i India finnes det en kirke som heter Christian Fellowship Church. Den er ulik de fleste norske kirker, menigheter og kirkesamfunn på mange måter, men spesielt når det gjelder økonomiske spørsmål. Alle som besøker kirkens årlige tredagerskonferanser i forskjellige deler av India, blir for eksempel tilbudt gratis mat og husrom.
I CFC mener de at Guds arbeid på jord kan bruke penger, men er aldri avhengig av penger. Guds arbeid er kun avhengig av Den Hellige Ånd. Hvis arbeidet var avhengig av penger så ville det ikke vært et ekte arbeid av Gud mener de.
De påstår at de alltid har søkt Guds rike først - og Gud har alltid forsynt dem med ALT de trenger. De har aldri noensinne stått i økonomisk gjeld til noen fordi Gud har sørget for alle deres finansielle behov. De har heller aldri tatt opp lån når de har bygget møtelokaler i de lokale kirkene rundt om i India.
Så lenge de har eksistert som kirke, siden 1975, har de aldri holdt en kollekttale eller sendt rundt en kollektkurv. De har heller aldri sendt ut bønnebrev hvor de har hintet supportere om deres økonomiske behov. De har bare en offerboks bak i møtelokalene sine hvis noen vil gi til Herrens arbeid i hemmelighet, frivillig og med glede.
De fordømmer ikke andre som har et annet syn på økonomisk forvaltning, men konstaterer at dette er veien Gud har ledet dem. De har søkt å følge Jesu eksempel.
Når mennesker spør dem om hvilke økonomiske behov de har, så svarer de at det forteller de bare i bønn til Sin himmelske Far. De ønsker å følge Jesu undervisning i finansielle spørsmål. Når noen spør om de får lov å støtte dem økonomisk så ber de vedkommende om å først gå gjennom følgende fempunkters ”nåløye”:
1. Er du et gjenfødt Guds barn? Det er en stor ære, og et privilegium å støtte Guds arbeid på jord, og det privilegiet er gitt utelukkende til Hans gjenfødte barn (3 Joh. 7).
2. Har du nok penger for din families behov? Er du sikker på at din gave ikke vil belaste din familie økonomisk? Du må sørge for din familie først (1Tim.5:8). Vår himmelske Far er veldig rik, og (i likhet med enhver rik jordisk far) vil Han ikke at Hans barn skal sulte eller lide på noen måte fordi de har gitt penger til Hans arbeid.
3. Har du stor gjeld? Hvis du har gjeld, nedbetal først den. Gud vil at Hans barn skal leve fredfulle liv, frie fra all gjeld. Før vi gir Gud noe så bør vi først gi Caesar det som tilhører ham. Gud vil ikke at vi gir Ham penger som tilhører Caesar, eller penger som tilhører noen andre (Matt.22:21; Rom.13:8).
4. Har du en ren samvittighet? Har du gjort ditt beste for å forsones med dem du har såret på noen måte. Gud vil aldri akseptere noen gave fra den som har såret noen, og enda ikke har bedt om tilgivelse fra den personen (Matt.5:23,24).
5. Gir du av fri vilje, med glede – fri fra press fra mennesker eller egen samvittighet? Gud elsker glade - ikke motvillige givere. Han vil ikke ha gaver fra mennesker som er under press, eller fra noen som gir for å oppfylle forpliktelser. Gud vil ikke ha penger fra de som bare gir for å lette sin samvittighet eller for å få en belønning fra Gud i gjengjeld (2 Kor.9:7).
På kirkens webside finnes mange bøker og utallige taler og videoer til nedlastning. Hvis noen er interessert i kompromissløs og lettfattelig Jesusforkynnelse for et voksende trosliv, vil de finne en uvurderlig skatt der.
I CFC forkynnes ikke ”søndagskristendom”. Der forkynnes at alle troende kan søke Jesu ansikt mandag til søndag, døgnet rundt, slik at vi blir forvandlet til Hans bilde. På websiden fremkommer det at ingen talere i noen kirker plantet av CFC noensinne har mottatt penger for sin forkynnelse. De er verken avhengige av menighetsvekst eller almisser for å være i Guds plan. De er bare avhengige av Gud. Derfor forkynner de hele evangeliet, uten å utelate det som kan støte eventuelle supportere.
I menigheten påstår de at Gud har velsignet dem umåtelig, og slik plassert dem i gjeld til hele verden. Alt de har produsert av bøker og videoer etc. kan derfor lastes ned gratis. De har fått det gratis fra Gud og vil derfor gi det gratis til den som vil ta imot.
Abonner på:
Innlegg (Atom)