BØNN I JESU NAVN

Hvem ser vel ikke frem til å ha fellesskap med sine elskede? Bønn i Jesu navn er fellesskap med Gud - Ham vi elsker aller mest. Allikevel gjør vår selvopptatthet at vi ofte ber i vårt eget navn, slik beskrevet i Jakob 4. Er vi motløse ber vi i motløshetens navn. Grepet av frykt ber vi i fryktens navn, og så videre. Alle disse ”navnene” og maktene tapper oss for krefter.
Vi presser oss igjennom bønnestundene i en religiøs og strevsom ånd. Vi er opptatt av hva vi burde si og hva andre synes. Men hvis vi er opptatt av hva andre synes, så ber vi ikke i Jesu navn. Da ber vi i andres navn. ”Hittil har dere ikke bedt om noe i Mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen” konstaterte Jesus i Johannes 16,14.
Vi kommer ikke nødvendigvis inn i Navnet selv om vi avslutter våre bønner med: ”Jeg ber i Jesu Kristi Navn”. Våre ord kan ikke ta oss inn i Jesus? Vi kan kjenne hver tøddel i Herrens ord uten å kjenne Ordets Herre. Troen handler ikke om en manual, den handler om Emmanuel.
Smil, gråt, sukk, rop eller utstrakte hender tar oss heller ikke nærmere Navnet. Vi kan se fromme, åndelige, seriøse eller ekstatiske ut uten at bønnene en gang når taket på bønnerommet. Kraften er ikke i det ytre synlige og hørbare. Kraften er i Jesu Navn – dit skal vi. De ytre manifestasjonene Hans nærvær kan gi, betyr ingenting. Det er nærværet som betyr alt.
Veien inn i Jesu nærvær er smal. Vi kan ikke holde vårt eget eller våre nærmestes navn høyt på den veien. Våre eiendeler får heller ikke rom. Jesus presiserer dette gjentatte ganger, blant annet i Lukas 14. 25-35. Når mennesker, makter, status og eiendeler blekner og blir borte, nærmer vi oss Navnet. Til slutt er det bare en igjen på veien – Han som også er Veien. Alle som har korsfestet sitt eget navn er i Ham. Da ber vi ikke lenger til Ham, vi ber med Ham. Vi ber i Hans navn, og får det vi ber om.
Når vi ber i Hans navn, så ber vi om de tingene som ligger på Hans hjerte. Det siste Jesus ba om i Johannes 17.21, ligger sannsynligvis tyngst på hjertet Hans: ”Må de alle være ett, slik du, Far, er i Meg og Jeg i Deg. Slik skal også de være i Oss, for at verden skal tro at Du har sendt Meg”.
Hvis verden ikke tror at vi er sendt av Gud, nytter det ikke å be om vekkelse.