Vårt indre liv med Gud

Vi kristne venter på Fredsfyrsten som beskrives i Jesaja 11. Ifølge bibelteksten vil Han ikke dømme oss etter hva øynene ser eller hva ørene hører, men Han dømmer rettferdig. "Rett jøde er ikke den som er jøde i det ytre", jøde er den som er jøde i det indre. Dette konstaterte apostelen Paulus i Rom 2,28a og 29a. Slik er det også med oss bibeltro, voksendøpte, tungetalende kristne. "Rett troende er ikke den som er troende i det ytre, troende er den som tror i sitt indre" ville vi sagt.

Hvis vi ikke er opptatt av det ytre, men har et indre trosliv med vår Herre, hvordan kan det da komme seg at vi vurderer nesten utelukkende etter det ytre? Evangelister som samler hundretusener på sine møter i Afrika, hyrder, småprofeter og sauer i små menigheter i Norden, de fleste bedømmer etter det ytre. De er nødt til å bedømme etter ytre audiovisuelle (se og hørbare) kriterier fordi de ikke er i stand til å bedømme i ånden. Smil fromt og skryt av prekenen når du møter en kjent trospredikant, og han velsigner deg fordi han allerede er overbevist om at du er frelst og har det åndelig bra. Bryt noen tabuer, lys inn i mørket, si sannheten om den elendige prekenen hans og fortell ham at den ikke vil hjelpe de syke og slitne "sauene" hans. Da vil han tro at du trenger frelse. For noen år siden førte min ekstreme selvopptatthet meg inn i en dyp depresjon. Under depresjonen kunne jeg lett overbevise enhver karismatiker om at mitt trosliv var på topp bare ved å ta på meg et smilefjes og late som jeg var lykkelig.

Vårt kristenliv bør ikke være et skuespill der vi er nødt til å ta på oss forskjellige religiøse masker og agere på en spesiell måte for å motta menneskers bekreftelse. Lykke og velsignelse bør heller ikke være vårt mål. Enhver troendes mål bør være å daglig dø fra sin egen og menighetens religiøsitet og slik integreres med Herren. Vårt mål bør være å motta den fred som overgår all forstand og derved se Fredens Gud knuse satan under Sine føtter. Det handler ikke om oss, det handler om Ham. Vi kan møte opp på hvert eneste kristent stevne, smile, snakke, be, synge og profetere i tunger på "den rette måten" og allikevel være langt fra Herren i våre hjerter. Vi kan slite tungt med å ofre ti prosent til menigheten uten å kjenne friheten ved å ofre 100 prosent til Herren.

Åndens frukt er ikke religiøst strev og arbeid. Det handler ikke om å "frelse" flest mulig mennesker. Vi kan ikke frelse noen, det er Herren som frelser. Hvis vi prøver å frelse noen selv, skaper vi i beste fall proselytter eller satans barn dobbelt verre enn oss selv, som Jesus uttrykte det. Den frukten som Herren etterspør i våre liv er av åndelig art, slik beskrevet i Galaterbrevet. Av alt det religiøse strev vi lester på hverandre i våre menigheter, vil nesten ingenting tåle den Herrens ild vi venter på. Herren har allerede tent frihetens ild i våre hjerter og den vil brenne til det ikke er noe igjen av våre gamle liv. Åndens frukt derimot brenner ikke, den er edel, evig og vokser automatisk frem fra vårt indre. Den beste frukten kommer etter kulde, tørke og beskjæring. Vi trenger aldri frykte at vi bærer for lite frukt, derimot bør vi frykte hvis vi aldri opplever Herrens tukt. Tukt er veien til frukt, for Gud beskjærer hvert tre som gir frukt og tukter hvert barn Han har kjær. Herren vil fremtre sterkere i vårt indre når vi korsfester vår tro på mennesker og de ytre omstendighetene.