Dåp i praksis

Er dåpssynet avgjørende for vår frelse, eller vårt videre trosliv? Krever Gud seremonier og ritualer slik andre religioner gjør?

Dåpsritualer har vært et hett stridstema blant oss kristne i lange tider. Det finnes tre dåpssyn: Lutheranere døper barn for at de skal bli Guds barn. Metodistene døper barn fordi de er Guds barn. Baptistene og beslektede samfunn døper de som har tatt et personlig trosstandpunkt som voksne.
Disse forskjellige dåpsritualer understreker en viktig åndelig realitet! Det er ingen frelse, kraft eller magi i ritualene! Som Martin Luther sa er det ikke vannet som virker. Uansett om vi skvetter vann på folks hoder eller dynker dem i vann, så er ritualene i seg selv kraftløse.
Kraften er i det korsfestede livet! Akkurat som den gamle verden med sin synd ble begravet av flom, må alle som vil leve et overnaturlig liv i Kristus begrave sin gamle natur. Vårt gamle liv skal drukne (gradvis) og bli borte. Dåpen handler om å drukne sitt jordiske liv for å leve et himmelsk liv av nåde.
Moses, Abraham, Isak, Jakob, kong David med flere, levde i dåpen ved at de daglig druknet sine egne liv for å leve det liv Gud hadde for dem. Var så røveren på korset døpt? Røveren ”druknet” ved å bekjenne sin synd. Han opphøyet Kristus, og bad om nåde. Røverens dåp er beskrevet i Lukas 23, 41-43.
Den som tror og blir døpt skal bli frelst, Mark. 16,16. Både ordene ”tror” og ”blir døpt” er kontinuerlige ord. Dåpen er en kontinuerlig prosess mellom Gud og oss. Eller som Jesus sa det i Matt. 10,38: ”Og den som ikke tar sitt kors og følger efter Mig, er Mig ikke verd. Den som finner sitt liv, skal miste det, og den som mister sitt liv for Min skyld, skal finne det.” Dette er dåp i praksis! Det handler om å miste sitt eget liv og følge Livets Gud daglig. Vi er på meget tynn is hvis vi strider om ritualer mens vi glemmer dåpens realiteter. Den isen vil briste!
Hvis menigheten erstatter realitetene i et korsfestet liv med forskjellige dåpsritualer, så berøver den Herren for vår innvielse til Ham. Den frarøver verden for evangeliets kraft, og den står i fare for å frarøve menigheten sin egen frelse. Enhver kirke som ikke bygger på Kristus (Den korsfestede) vil bli borte når stormene kommer.
I Lukas 12,50, en stund etter at Herren symbolsk var døpt i vann, sa Han: ”En dåp må jeg døpes med.” Han gruet seg fordi Han snakket om korsdøden. Det var der Han triumferte over mørkets makter. Et liv som dør fra seg selv og sine selviske interesser er det frieste og mest kraftfulle liv som finnes. Jo mer vi dør fra oss selv, jo mer oppstandelseskraft vil Herren sørge for i våre liv.