Bortrykkelse og trengsler

Skal vi troende i frykt for trengsler pakke koffertene våre og vente på bortrykkelsen? Rykket vel Herren Daniel bort fra løvehulen, eller ble hans venner rykket bort fra ildovnen? Ble David rykket bort fra fiendene som ville drepe ham? Hva med Josef, Moses og de andre profetene i gammel og ny tid? Møtte de ikke trengslene i Herrens kraft og gikk seirende gjennom dem? Kan vi kanskje være takknemlige for at Martin Luther, William Booth, Hans Nielsen Hauge og titusenvis av andre troshelter ikke drev med bortrykkelsesteorier da trengslene kom over dem?

For oss lunkne humanistiske kristne er trengselstanken avskyelig. Men er Herren en humanist? Peter prøvde å advare Herren mot trengsler og korsfestelse. I Peters menneskelige tankemønstre hadde en bortrykkelse vært et mye mer humant alternativ. Jesu svar til Peter i Markus 8,33 antyder at Peters humanetiske tankegang var satanistisk. Herren gikk gjennom trengsler og død for vår skyld. Alle Hans disipler gikk også gjennom store trengsler. Av apostlene var det sannsynligvis bare Johannes som ikke ble henrettet etter årevis med trengsler. I Lukas 21 antyder Jesus at i en eskalert trengselssituasjon vil Hans disipler få muligheter til å vitne om riket. Er vi Herrens disipler? Hvis vi kristne ikke er Herrens disipler, hvem sine disipler er vi da?
«Bortrykkelse før trengselstid-teologien» som ble født på 60 og 70–tallet er en egosentrisk, feig og blind teologi. Den ble dessverre født i karismatiske kretser mens djevelske abortlover sendte trengsler og død over våre minste medmennesker. Er ikke de hundretusener som er blitt drept i mors liv i Norge tause vitner om at trengsler har begynt forlengst? Hvor lenge skal uskyldige fostre betale prisen for at vi kristne er så redde for enhver form for motstand? I likhet med de som tror på utviklingslæren har «bortrykkelsesteologene» forsøkt å grave frem fragment som underbygger sin egen lære. Mens man søkte i Bibelen etter eventuelle bevis for bortrykkelse før trengsler, hoppet man glatt bukk over alle de klare bibelske bevis på at menigheten skal være et Herrens strålende lys som seirer i mørke og i trengsler.

Herren vever sammen menneskefostre (vår neste) i mors liv ifølge Salme 139. Vi skal elske vår neste som oss selv. Er vi «barmhjertige» karismatikere lik de religiøse i fortellingen om den barmhjertige samaritan? Skynder vi oss forbi abortsalene og lar vår neste blø ihjel der?
Vi drar land og rike rundt for å adoptere lidende barn. Kanskje noen også kan tilby samfunnet å adoptere norske fostre som står i fare for å aborteres?

Nyfrelste kristne er åndelige fostre. Men hvis vi ikke er interessert i fysiske fostre - vil Herren da betro oss vekkelse(åndelige fostre). Den som er tro i det lille skal betros mye. Hva er mindre enn et foster?