Sjokkerende lesning

Å lese Bibelen kan være sjokkerende lesning. Den Gud vi leser om er mye mer enn den nådefulle hønemor som humanismen, den onde og iblant menigheten vil begrense Ham til.

Fredens Gud er en Krigerkonge. Han bruker tittelen Hærskarenes Herre ti ganger mer om Seg selv enn alle Hans andre titler. Vårherre er en klok taktiker som elsker å sjokkere og overraske. Han kunne ha tilkalt en hel legion med engler hvis Han ønsket å bli reddet fra korsdøden. Men Hans taktikk var annerledes. Alene, hengende på et kors på Golgata, blødende, bærende på all verdens synd, forslått, naken og døende «avvæpnet Han maktene og myndighetene og stilte dem fram til spott og spe da Han (alene) triumferte over dem på korset.» Kol 2, 15. Han sjokkerte mennesker og åndsmakter da Han reiste seg fra døden etter tre dager. «Vær kloke som slanger og troskyldige som duer!» sa Han.

Vår Gud er nådig, men Han er også kynisk. Han er kynisk opptatt av Sitt kongerike. Vi har skapt våre egne riker. Der tilber vi ofte menighetsvekst, vekkelse, misjon og helbredelse mens Herren nesten blir glemt. Herren er uinteressert i slike riker og derfor får vi ikke det vi søker. «Søk først Mitt rike og Min rettferdighet, og dere skal få alt det andre i tillegg», sier Han.

Det er forutbestemt at alle og alt skal bøye sine knær «i himmelen, på jorden og under jorden og hver tunge skal bekjenne (sannheten) at Jesus Kristus er Herre». Han som er i besittelse av denne multidimensjonelle allmakt har forutbestemt at Hans menighet skal stråle som en by høyt oppe på et fjell og folkeslag skal vandre mot dens lys. Etter at Han har ydmyket Sin menighet vil den motta nåde. Etter at Han har beskåret oss vil vi bære mye frukt. Etter att vi har dødd fra vår frøtilværelse vil vi spire og bli til et enormt tre som bærer mye frukt. «Først korset, så kronen», sa man i gamle vekkelsestider. Han har ikke tenkt å droppe Sine løfter eller dele Sin ære med noen, «For Jeg er Gud, og ingen annen»og«Min plan skal bli fullført, og alt Jeg vil, det gjør Jeg», sier Han.

Gjennom hele historien har Herren plukket opp «ynkelige tapere» for å forvalte Sin enorme visdom og kraft og utbre Sitt rike. Han har gjennom kirkehistorien ofte irritert, sjenert og sjokkert de «vise og lærde» ved å oppdra og utruste de som i verdens og kirkens øyne var åndelige og intellektuelle spedbarn. Dette gjør Han for at den som vil rose seg vil bli nødt til å rose Herren og ikke seg selv. Også nå, i disse mørkeste av alle tider kan vi være visse på at Vårherre er på utkikk etter foraktede tapere. Disse vil Han opphøye til seirende krigere som sjokkerer den falne menighet og verden med Sin sannhet og lys. 1 Kor 1, 28: «Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud Seg for å gjøre til intet det som er noe». Vi vil undres over at mange «som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt» som det står i Matt 23. En lur strategi for oss troende vil være å sette Herren høyt (opphøye Ham), og sette oss selv lavt (fornekte seg selv). Å daglig fornekte seg selv og ta opp sitt kors skal være kriteriet for å følge Jesus (være en kristen). Det kan være lurt å lese i Bibelen samt daglig drepe sin vantro og slik vokse i tro. Å tro skal ikke være en byrde. Å tro innebærer for mange av oss religiøse å gjøre mindre slik at vår ydmyke Herre får plass til å gjøre mer.