Karismatiske menigheter.

Forskjellige kristne trosretninger fokuserer på ulike ting, og har ofte sett ulike sektorer av sannheten. Karismatikerne har blant annet sett Åndens frihet, nådegavene og gleden som skal prege livet i Gud.

Karisma betyr nådegave og ”utstråling”, og etter å ha levd i karismatiske miljøer mesteparten av våre liv konstaterer vi at disse miljøer er meget fokusert på den ”ytre” utstrålingen. Men slik apostelen Paulus presiserer i Rom 2,28a og 29a: "Rett jøde er ikke den som er jøde i det ytre", jøde er den som er jøde i det indre. Er det ikke også slik med oss karismatikere? "Rett troende er ikke den som er troende i det ytre, troende er den som tror i sitt indre" ville vi vel sagt?

Troslivet i den nye pakt handler uten tvil først og fremst om indre verdier. I Lukas 17:20 sammenfatter Jesus: ”Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene”. Er det ikke da et tegn på åndelig umodenhet hvis vi fortsatt med våre øyne ser etter en ”utvortes” karisma?

Karismatikere dømmer ofte andre troende fordi de er overfokusert på (ytre) liturgier og sakramenter. Men den som dømmer andre blir dømt selv. Hvor mye kristenliv blir igjen hvis vi fjerner våre egne ritualer/vårt eget karismatiske ”skuespill”? La oss dømme oss selv;

Er vår ”møteopptreden” et resultat av Guds Ånd eller lar vi oss drive av ledere som er glupske på det nyeste innen kristen ”scenekunstproduksjon”? Velger vi kanskje oppførsel etter hva vi håper de andre oppfatter som åndelighet? Består kanskje vår ”liturgi” i eksempelvis overdrevne hilsener, overfladiske smil, rytmiske kroppsbevegelser og sporadisk tungetale under lovsangen?

Kanskje de av oss med størst eksponeringsbehov hyler, brøler, rister, vakler, kakler eller faller i bakken under møtene for å virke åndsfylte? De samme menneskene kan i hverdagslivet virke totalt uinteresserte i Herren. For eksempel trygdemisbrukeren som på møtene høyt og synlig priser Guds nåde og velsignelser, samtidig som han i privatlivet snylter på fellesskapet. Eller pastoren som stadig ”profeterer” herlige åpenbaringer og visjoner for menigheten, samtidig som han forsømmer sin egen hustru og familie.

Nesten halvparten av oss karismatikere er skilt. Skilsmisser, overforbruk av materielle ting, og stor interesse for meningsløs underholdning vitner faktisk sterkere om vår indre ”åndskraft” enn våre ”karismatiske søndagsmøteopptredener”. Ordet ”hykler” var frem til Jesu tid et positivt ladet ord som betyr ”en som opptrer” – en skuespiller.

Kan bruken av våre vanligste åndelige manifestasjoner forsvares ut ifra skriften? Tungetale er jo for eksempel en av nådegavene som vi alle kan søke. Men iblant kan det virke som vi tror evangeliet handler om tungetale? Er ikke evangeliet en Guds KRAFT til frelse for den som tror? Minner kanskje våre mest kraftløse karismatiske sammenkomster mest om språkforvirringen i det gamle Babel? Skal det ikke være annerledes i ”Jerusalem” (i Guds Åndsfylte menighet)? Ifølge Apostlenes gjerninger 2:11 skjønte ALLE hva som ble sagt når ilden falt på menigheten på pinsedagen.

Er risting, vakling og falling i ”ånden” nødvendigvis noe åndelig? Hvorfor ristet man for eksempel under ”Torontovekkelsen”? Hvis vår tro er fundamentert på Klippen (Kristus) burde kanskje også legemet stå stødig? Hvis troen derimot er bygget på sand (mennesker) så er det vel naturlig både å riste og falle når Herren prøver vår tro? Kong David konstaterte i salme 16:8 at han ikke vaklet fordi han ALLTID hadde Herren for sine øyne.

Finnes det bibelsk belegg for at troende skal ”besvime” baklengs under forbønn slik det gjøres i mange karismatiske menigheter? I bibelen beskrives hvordan de som møtte Herren ”falt på sitt ansikt” (fremover i tilbedende stilling). Det finnes som kjent også nytestamentlige eksempler på folk som ikke ”falt på sitt ansikt”: Ananias og Saffira falt på grunn av sitt hykleri om og døde, Apg 5. Judas falt til bakken når han hadde forrådt Jesus, Joh. 18,6. Paulus falt til bakken da han var ute for å ødelegge Guds menighet i Damaskus. Demoniserte stakkarer falt også til stadighet i bakken. Vi er kalt til å være ”i Jesus” – Han falt aldri ubehersket i bakken. Han dyttet heller aldri noen i bakken ved håndspåleggelse. Derimot reiste Han ofte opp folk som lå nede. Er Åndens niende frukt, selvbeherskelse (Gal 5:23), moden hvis vi faller ubehersket i bakken under forbønn? Kanskje Den HELLIGE Ånd karakteriseres ved en dyptpløyende HELLIGHET heller enn diverse manifestasjoner?

Vi bør kanskje høre på våre åndelige ”fedre” – de trosretninger som forkynner omvendelse og helliggjørelse. For uten omvendelse var vi ikke født på ny – uten helliggjørelse vokser vi ikke i åndelighet. Uten renhet kan ingen se Gud (ref. Jesus, Matt. 5:8). Uten å se Ham kan vi ikke forvandles fra herlighet til herlighet (ref. Paulus, 2 Kor. 3:18). Vil noen forvandles? Vil noen vokse? Vil noen ferdes rett? ”De rettferdiges sti er lik et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag”, Ordspråkene 4:18.

Gud utlovet ifølge 5 Mosebok 28 (ytre) rikdom, helse og velferd for dem som fulgte alle budene i den Gamle pakt. Løftene er helt annerledes, og enormt mye større i den nye pakt. Noen av de største velsignelsene utloves ifølge Jesus (Matteus 5,11-12a) til de som hånes, forfølges og spottes fordi de følger Ham: ”Salige er dere når de for Min skyld håner og forfølger dere, lyver på dere og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen”. La oss ikke gå glipp av den saligheten og gleden som våre forfulgte trossøsken allerede opplever i mange fjerne land! Evangeliet handler ikke om vår ”karisma”, det handler om Ham.