Evangeliet om riket

Jesus profeterte i Matteus 24 at «evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme». Vi kristne forkynner ofte et annet evangelium, «evangeliet om frelse». Vi kategoriserer ofte befolkningen i «frelste» og «ufrelste». Vår forkynnelse er en trygling om at folk må ta imot Herren. Vi opplever vår «evangelisering» som om vi gjør Herren en stor tjeneste. Vi pådytter de få «nyfrelste» en visjon om å «frelse» andre. Er denne menneskesentrerte forkynnelsen bibelsk?

Evangeliet om riket som Jesus forkynte er ikke menneskesentrert. Riket er konsentrert om himmelens Konge, Jesus Kristus. Evangeliet handler om Ham, ikke om oss! All ekte forkynnelse er sentrert om Kongen. Ifølge apostelen Paulus, 1 Korinterbrev kap. 2, bør troen på Kongen bygges på Guds kraft, ikke på menneskelig visdom. Når riket forkynnes med kraft, resulterer det i at mennesker bøyer sine knær og trygler om Kongens nåde uten at noe menneske oppfordrer til det.

Apostelen Paulus var ingen virkelighetsfjern drømmer. I Apg. 14 står det at han styrket disiplene, formante dem å holde fast på troen og konstaterte: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler». Å bli frelst med en visjon om riket er en mønstring til den kommende Kongens armé. Kristenlivet er uten tvil det mest meningsfulle og herlige eventyr man kan oppleve på jorden, men samtidig det vanskeligste. Gjenfødte kristne bør forberedes for kamp fra første dag. Hvis de ikke blir forberedt på realitetene, er sannsynligheten for at de faller fra troen meget stor. Ingen bør forkynne et falskt evangelium. Kongen kom ikke for å frelse oss fra våre prøvelser og vanskeligheter. Ve dem som forleder Kongens minste. De er Hans disipler, ikke våre.
Det finnes bare en vei inn til Guds rike, dødens vei. Ingen kommer «levende» inn. Vi må bli født på ny! I Lukas 9,23 konstaterte rikets Konge at vi daglig må vedlikeholde vår egen død for å få lov å følge Ham. Apostelen Paulus vedlikeholdt sin egen død. Han konstaterte fakta nedtegnet i Galaterbrevet 2.20: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg». Paulus var død, rikets Konge bodde i ham. Derfor vekket Paulus opp døde. Derfor forkynte han med kraft og derfor er han en disippel.

Er vi døde for Kristus? Kan vel en død mann bli såret? Kan en død man frykte? Kan en død mann bli motløs? Kan en død mann føle egosentrisk lyst eller misunnelse? Er ikke vi døde fra denne verden? Hvis vi fortsatt lever, så er vi ikke Herrens disipler, men verdens. Jesus forkynte en ting: De glade nyhetene om riket. Han fikk vekkelse, helbredelse og glede i tillegg. Handler evangeliet om at folk burde bli frelst fordi enden kommer? Er ikke det glade budskapet at begynnelsen kommer med kraft uavhengig av oss!? Hvis vi tier så skal steinene, de ufrelste, rope «velsignet være Kongen!». Ikke en gang religiøst strev og vantro kan hindre troens opphavsmann og fullender. Han Er Kongenes Konge!